En glemt norsk fredsprisvinner

Det er lett å huske Nansen. Han sto opp for Norge, og gikk fryktelig langt på ski. Vår første norske fredsprisvinner, Christian Lous Lange, stiller i en annen klasse. Her er tre gode grunner for at han bør minnes.

SIDEN DE FØRSTE første nobelprisene ble delt ut i 1901, har to nordmenn fått fredsprisen. Den ene av dem husker vi alle, Fridtjof Nansen. Han fikk den for 83 år siden, og navnet hans trekkes til stadighet fram som et symbol på norsk humanisme og fredspolitikk. Han har gitt navn til en rekke institusjoner og en plass i Oslo sentrum. På vei inn til Det norske nobelinstitutt passerer man hodet hans på en sokkel. Men Nansen var nummer to; den første norske prisvinneren var Christian Lous Lange, som i 1921 delte sin pris med Sveriges statsminister Hjalmar Branting. Lange står så vidt jeg vet ikke på sokkel noe sted, og ikke er det mange som husker ham - det måtte da være som utenriksminister Halvard M. Langes far. Nå har Universitetsforlaget rettet litt på dette - i en ny bok presenteres Norges første fredsprisvinner sammen med de ti andre norske nobelprisvinnerne, fra dikteren Bjørnstjerne Bjørnson til økonomen Finn E. Kydland. Hvem var så Christian L . Lange?

VI ER SVÆRT OPPTATT av hvor folk kommer fra, her i landet. Det skyldes vel en antakelse om at barndommens stier, smug eller trange viker nedfeller seg som varige spor i det enkelte menneskes mentale operativsystem. Chr. L. Lange ble født i Stavanger i 1869, og tilbragte sine barne- og ungdomsår der, men jeg tror ikke dette er så viktig. Større betydning hadde det at han ble født inn i embetsstanden. Christians farfar, Christian Christoph Andreas Lange, var utdannet teolog, men ble historiker og riksarkivar, mens faren Halvard valgte en militær karriere. Vår første fredsprisvinner fikk neppe noen liberal oppdragelse. Den disponerte snarere for selvdisiplin og en moralsk holdning, men ikke for moralisme eller annen dogmatikk; Chr. L. Lange kom også til å gå sine egne veier. Han reiste til universitetet i hovedstaden, tok en utdanning innen språkfag og historie med gode resultater, og ble deretter en populær lærer. Han giftet seg med Bertha Mantey, også hun av embetsmannsfamilie, og lærerinne. Dette skjedde i 1890-årene, og herfra kunne Langes karriere sikkert fulgt et alminnelig, respektabelt spor. Han kunne fått fast stilling i den høyere skolen og siden blitt rektor. Kanskje også undervisningsminister for Venstre, men det er vel lite trolig; han var riksmålsmann, og det sto dårlig til med kristentroen. I stedet ble han altså nobelprisvinner, og spørsmålet blir: Hvordan gikk dette til?

Artikkelen fortsetter under annonsen

«VÅREN 1899 SATT JEG en dag på kateteret i tredje gymnasieklasse på Aars & Voss skole og underviste i historie. Det banket på døren; inn kom en stortingsbetjent, og ba mig fra lagtingspresident John Lund om jeg vilde komme ned til ham.» Slik husket Chr. L. Lange på sine eldre dager - en gang i 1936 - at det gikk til da han ble kalt til innsats for fredssaka. Stortinget skulle huse en interparlamentarisk konferanse, og lagtingspresidenten trengte den språkkyndige unge mannen som sekretær. Det var holdt slike konferanser i ti år, og parlamentarikere fra en rekke land hadde dannet en felles organisasjon, Den interparlamentariske Union (IPU). Den arbeidet for et internasjonalt rettssamfunn og ville at stater skulle inngå voldgiftsavtaler med hverandre. Slik burde krig kunne forebygges. IPU var imidlertid en «privat» organisasjon, og rådet ikke over offentlige midler. Alfred Nobel hadde derfor bl.a. parlamentarikerne i hodet da han skrev fredsprisen inn i sitt testamente. Så da John Lund, Stortinget - og altså Chr. L. Lange - tok imot sine utenlandske gjester i 1899, har de alle visst at flere av dem måtte være selvskrevne fredspriskandidater.

I 1900 ble Lange sekretær for Stortingets Nobelkomité, og senere ble han Nobelinstituttets første direktør. Han ble godt kjent med hele den internasjonale fredsbevegelsen og alle de kandidatene til fredsprisen som han utredet. Dette var nok noe av bakgrunnen da han i 1909 ble headhuntet til stillingen som IPUs generalsekretær. Han flyttet til Brussel der unionen fikk hovedkvarter, og i årene som fulgte la han ned et stort arbeid i å styrke IPU og koordinere arbeidet med forslag til nye internasjonale avtaler, regelverk og institusjoner. Disse skulle fremmes i forkant av det som skulle blitt Den tredje Haagkonferanse i 1915/16. Krigsutbruddet i 1914 la for en kort tid fredsarbeidet i grus, men det var nettopp Langes innsats under verdenskrigen som førte til at hans gamle arbeidsgivere ga ham fredsprisen etterpå. Han flyttet IPUs kontor hjem til Kristiania, og herfra holdt han kontakt med unionens folk i en rekke land, også ved å reise på kryss og tvers i krigens Europa. Det er grunnlag for å si at nordmannen reddet IPU gjennom krigsårene. Men han gjorde mer enn dette. Våren 1915 spilte han en viktig rolle da en forsamling av menn og kvinner fra 10 land - krigførende, som nøytrale - opprettet Centralorganisasjonen for varig fred i Haag, og vedtok et felles program. Programmet pekte fram mot en «nasjonenes liga» eller «folkenes forbund», og minner også ellers sterkt om innholdet i de 14 punktene USAs president Wilson presenterte i 1918. Wilson fikk sin Nobels fredspris i 1920, Lange og Branting delte prisen året etter. De var da sterkt engasjert i og for det nye Folkeforbundet, begge to.

DET ER LETT å huske Nansen. Han var staut, sto opp for Norge, og gikk fryktelig langt på ski i streng kulde. Lange stiller i en annen klasse, men burde vi huske også ham? Jeg vil gi tre grunner til å gjøre det. Den første gjelder for så vidt for alle de elleve som er presentert i boka «Norske nobelprisvinnere»: De er fremstående bærere av en universell intellektuell historie som bør ha interesse også i Norge i dag. Dernest: Det bør stå respekt av den som vier 40 år av sitt liv til internasjonalt fredsarbeid. Det gjorde Chr. L. Lange. Han var den første i en rekke av nordmenn med sentrale verv i internasjonale organisasjoner. I den rekka står også Nansen, C.J. Hambro, Trygve Lie, Thorvald Stoltenberg, Gro Harlem Brundtland, Terje Rød-Larsen og Jan Egeland. Til sist: Lange forente praktisk arbeid for internasjonal forbrødring med vitenskapelig innsats på samme område. Han skrev sin doktoravhandling på fransk om «Internasjonalismens historie», og ga flere bidrag til utviklingen av internasjonal politisk teori. Under og etter 2. verdenskrig kom mye av det han sto for i miskreditt - «pasifisme» og politisk liberalisme var «ute». Men Lange var ingen naiv pasifist eller liberal drømmer: I bøker, artikler, utredninger og brev forener han bekjennelsen til overordnede humanistiske prinsipper med nøktern, realistisk analyse. Han sto også for det jeg vil kalle et elitistisk dannelsesideal samtidig som han konsekvent gikk inn for demokratiet som styreform. Dermed markerte han en klar front mot all populisme. Om dette ikke har gjort ham til noe ruvende nasjonalt symbol i Norge, bør Chr. L. Lange kanskje kunne tjene som et aldri så lite forbilde - f.eks. for vår nye rød-grønne regjering?