UTENFOR: Utviklingshemning utløser nærmest automatisk uføretrygd ved fylte 18 år, og mennesker med utviklingshemning kommer dårlig ut i statistikk som gjelder arbeid og sysselsetting, skriver Mimmi Kvisvik.
&nbsp;<span style="line-height: 1.6em; background-color: initial;">Foto: Shutterstock / NTB Scanpix&nbsp;</span>
UTENFOR: Utviklingshemning utløser nærmest automatisk uføretrygd ved fylte 18 år, og mennesker med utviklingshemning kommer dårlig ut i statistikk som gjelder arbeid og sysselsetting, skriver Mimmi Kvisvik.  Foto: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer

En glemt ressurs

Det er et alvorlig samfunnsproblem at mennesker med utviklingshemning sjelden gis muligheten til å arbeide.

Meninger

I Norge handler deltakelse i arbeidslivet om å bidra og å høre til. Arbeid genererer bedre helse, livskvalitet, egenverd og trivsel. Mennesker med utviklingshemning er en stor gruppe som sjelden gis denne muligheten. Dette er samfunnsmessig ulønnsomt og et alvorlig diskrimineringsproblem.

Utviklingshemning utløser nærmest automatisk uføretrygd ved fylte 18 år, og mennesker med utviklingshemning kommer dårlig ut i statistikk som gjelder arbeid og sysselsetting. Det er færrest av dem i ordinært arbeid, i ulike tilrettelagte tiltak, og trenden viser en stadig negativ utvikling. Dette påvirker oppfatningen vår om at utviklingshemmede verken kan eller vil inkluderes i arbeidslivet, og ekskluderer derfor mange. Konsekvensen er at vi hvert år devaluerer mennesker på bakgrunn av en diagnose, uten at personen selv blir involvert.

Mimmi Kvisvik.
Mimmi Kvisvik. Vis mer

Det er et alvorlig samfunnsproblem når ei hel gruppe blir fratatt mulighet for arbeid, uten at de selv får mulighet til å påvirke. Stian Reinertsen, stipendiat ved Nasjonalt kompetansesenter om utviklingshemning (NAKU), bekrefter dette. Han skriver i Nasjonal tilstandsrapport, over arbeids- og aktivitetssituasjonen blant personer med psykisk utviklingshemning, at det er flere utviklingshemmede i kommunale dagsenter med evne til å arbeide i vekst- og attføringsbedrifter. 20 prosent av brukerne i kommunale dagtilbud fyller Nav sine krav til arbeidsdeltakelse i «Varig Tilrettelagt Arbeid» (VTA).

Mange personer med utviklingshemning har arbeidsevne og ønsker å arbeide, men de fleste får aldri muligheten. De får ikke nødvendig tilrettelegging, og blir ikke prioritert. Dette er et klart brudd på FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne. I tillegg harmonerer det dårlig med intensjonen i uførereformen, som nettopp skal stimulere til arbeid. En relativt beskjeden innsats overfor disse brukerne vil gjøre en stor forskjell for den enkelte, og samtidig være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Noen mennesker med utviklingshemning har behov for langvarig støtte og tilrettelegging, mens andre klarer seg bare med hjelp i en overgangsfase. Nav skal gi tilpasset hjelp til alle, uavhengig av om de har store eller mindre behov. Da må Nav være rustet, både med kompetanse og tilstrekkelig kapasitet, til å ivareta ulike individuelle behov. Brukere, med omfattende og sammensatte behov, må få individuelt tilpasset oppfølging. Tiltak må iverksettes for å øke mulighetene for arbeid i ordinære bedrifter, og tilrettelagt arbeid må anerkjennes som verdiskapende og likeverdig arbeid.

Samfunnsøkonom Victor Norman hevder i DN at dersom personer med utviklingshemning kan bidra med 15 prosent av gjennomsnittet for norske arbeidstakere, utgjør det en årlig verdiskaping på 90.000 kroner for den enkelte. Det betyr at de vel 3000 utviklingshemmede som i dag har tilrettelagt arbeid, gir et årlig bidrag på nesten 300 millioner kroner til verdiskapingen i Norge. De rundt 12.000 som er henvist til dagsenter eller ingenting, representerer samtidig en tapt verdiskaping på godt over en milliard per år.

For å lykkes i å få flere mennesker med utviklingshemning inn i ordinært arbeid, er vi avhengig av et tett samarbeid. Vi er avhengig av et fellesprosjekt hvor både utviklingshemmede selv, deres pårørende, fagfolk og myndigheter samarbeider. For dette handler om holdninger, vilje og handling for å nå målet om inkludering i arbeidslivet, også for denne, dessverre ofte glemte, men ikke desto mindre viktige, gruppen mennesker.

Får vi dette til, og ser vi bort fra kroner og øre, er den aller største verdien at den enkelte opplever økt verdsetting, inkludering og deltakelse i samfunnet. Det mener vi de, som alle andre, både har krav på og i høyeste grad fortjener.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook