HURRA FOR BARNETOG:  Hvis Stortinget følger med i timen, vil barna ha en ekstra grunn til å rope hurra for 17. mai.
Foto: Sara Johannessen / Scanpix .
HURRA FOR BARNETOG: Hvis Stortinget følger med i timen, vil barna ha en ekstra grunn til å rope hurra for 17. mai. Foto: Sara Johannessen / Scanpix .Vis mer

En global grunnlov

Grunnloven kan oppdateres, eller utdateres, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Da amerikanerne feiret 200 års jubileet for sin grunnlov i 1987, var det i stolt erkjennelse av at den hadde satt gullstandarden for de fleste grunnlover som var blitt til siden. Rettighetene «the founding fathers» utformet, ble så å si kopiert bokstavelig over hele verden. Også den norske hentet som kjent inspirasjon fra USA.

Men bare noen tiår etter jubileet er bildet mer nyansert. Når grunnlover skal endres, eller nye skrives, ser man ikke lenger i samme grad til USA. Det skyldes flere forhold, blant annet amerikansk høyesteretts sterke og omstridte rolle som grunnlovstolker, men ikke minst nyere tenkning rundt menneskerettigheter som amerikanerne ikke har fulgt opp. Utviklingen har rett og slett gått fra den amerikanske grunnloven og gjort den utdatert som forbilde.

Det samme kan sies om den norske Grunnloven som vi skal feire om kort tid. Stortinget har bare noen få uker igjen på å ta stilling til om Grunnloven skal oppgraderes til moderne standard, eller forbli et kulturhistorisk dokument.

I øyeblikket ser det dessverre ut til at Stortinget velger det siste. Det ligger ikke an til å bli det nødvendige to tredjedels flertall for noen av forslagene så lenge Høyre stritter mot. Kanskje like overraskende er det at Ap kjemper for endringer, selv om den avtroppende lederen lener mot de grunnlovskonservative. Den påtroppende er nok mer entusiastisk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Særlig omstridt er de såkalte ØSK-rettighetene, som omfatter økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Norge har allerede forpliktet seg til dem gjennom å ta dem inn i menneskerettighetsloven, og mange av lovgiverne, for ikke å si lovmakerne i embetsverket, mener det får være mer enn nok.

Det har de siste åra vært betydelig strid om de en gang skulle få MR-status. Motstanden skyldes blant annet frykt for at makta flyttes fra politikken og til domstolene. Det kan synes paradoksalt, men skepsisen er særlig stor i enkelte juridiske miljøer utenfor Stortinget, de samme som strittet imot at Norge skulle inkorporere både kvinne- og barnekonvensjonen. De satte seg på Ap da de rødgrønne hadde makta og nå ser det ut til at Høyre lytter.

I disse Dalai Lama-tider kan man saktens spørre om Norges forhold til internasjonale menneskerettigheter er så fjellstøtt som vi liker å tro. Men når vi skal feire Grunnlovens 200 års jubileum, er det tvert om viktig å heve nesa over det dagsaktuelle. Ideelt sett bør man ha ambisjoner om at de eventuelle endringene som vedtas, skal holde i 200 år til, og at rettighetene skal skape et fundament for statens forpliktelser overfor borgerne uavhengig av hvem som styrer.

Utviklingen av det som kalles moderne menneskerettigheter, kan spores siden annen verdenskrig og speiler den politiske utviklingen i verdenssamfunnet. Likevel er det ikke ett land, eller en gang FN, som har ledet an i dette paradigmeskiftet. I stedet har det oppstått et felles globalt språk når det gjelder konstitusjonelle menneskerettigheter, hevder grunnlovsekspertene David S. Law og Milla Versteeg i en artikkel i New York Law Review om den amerikanske grunnlovens fall.

Det er et språk Norge ikke vil lære seg, kan det se ut som. Stortinget vil ikke engang oppdatere Grunnlovens språk. Her er noen eksempler på hva som har skjedd i andre land:

I 1946 var barns rettigheter bare med i 35 prosent av verdens grunnlover, i 2006 var de med i 65 prosent av dem. Kvinners rettigheter har i samme periode doblet i utbredelse. Rett til et sunt miljø har opplevd den mest dramatiske økningen. Ingen grunnlov brydde seg om miljøet i 1946. I dag er det med i 76 prosent av grunnlovene. Andre rettigheter som har økt i popularitet, omhandler utdannelse, retten til privatliv og forbud mot tortur. Mange av disse «nye» rettighetene er nå så utbredt at de må kalles universelle. Den eneste rettigheten som er på sterkt vikende front er statsreligionen. Der er vi i hvert fall sånn halvveis i mål.

Etter min mening ville det være underlig om ikke nettopp Norge fulgte med i utviklingen når det gjelder menneskerettigheters globale språk. Om Stortinget ikke vedtar alle forslagene, bør man kunne enes om enkelte.

Det er ubegripelig at Grunnloven ikke skulle ta opp i seg barns rettigheter. Skal vi være blant et forsvinnende mindretall på et område hvor vi lenge har vært et foregangsland internasjonalt?

Stortinget kan i stedet gi norske barn enda en grunn til å rope hurra for 17. mai.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook