En god historie

Krig og kjærlighet, et utømmelig tema for litteratur. Finnes nye innfallsvinkler, nye historier å fortelle?

Åpenbart. Særlig hvis forfatteren henvender seg til ungdom, der interessen for 2. verdenskrig er voksende, selv om mange er trøtte av foreldre og besteforeldres ustoppelige tilbakevending til disse fem år, da alt var annerledes i Norge.

Debutanten Knut Henning Thygesen, født i 1953 og tømrer av yrke, har inntatt sin egen bys, Risør, krigshistorie og diktet den videre. «Skanser», der tittelen har flere betydninger, har mange lag.

Gjennom sin avholdte bestefars mange historier får ungjenta Tone ferten av noen underlige hendelser i krigsårenes Risør. Fantes det en hemmelig bunker i Urheia, bratt over Risørs havn? Fantes det en ung, østerriksk soldat, tvangssendt til Norge etter at tyskerne inntok landet hans? Hva er forbindelsen mellom ham, bunkeren og byens bibliotekar, Ida, som Tone oppsøker for å finne kildene?

Betagende

At Urheia over Risør ble en del av tyskernes festningsverk og at 28 motstandsfolk fra byen døde i fangenskap eller kamp, dokumenteres i bokas etterord (greit å lese først), men resten, tror vi, har Thygesen diktet.

Og han dikter godt, til tross for at innholdet i boka, til dels i nåtid, i Tones drømmer og i fortida, iblant blir vanskelig å følge. Til tross for ujevnt språk, skiftende mellom fine formuleringer og irriterende bruk av klisjeer, lar vi oss rive med i en betagende historie med mange komponenter: Nåtida med Tones nysgjerrighet og hengivenhet til bestefaren, både som menneske og formidler av sitt slektsledds historie, beretningen om den unge soldaten som hater krigen og nazismens konsekvenser, skildring av farlig kjærlighet.

Thygesen hever seg over krigens svart/hvitt-bilde. Leserne får et nyansert bilde. Jeg tror vi har møtt et forfatteremne.