En god lærer?

Den gode læreren er uønsket i norsk skole, skriver lektor Einar Steffenak

SPØRSMÅLET ER

enkelt å formulere, det eksakte svaret med matematikkens to streker under umulig å gi. Men noe er det, vi vet det alle, vi har møtt noen, vi vet at det har noe med deres personlighet og faglighet å gjøre. Jeg tar sjansen, etter mange år både foran og bak kateteret og trekker frem noen momenter. Jeg pretenderer ikke å hevde at jeg får med alt, men jeg hevder bestemt at det jeg sier er sentralt. Mine synspunkt er ikke politisk korrekte, er din verden bindestrekspedagogens, da tilsier erfaringen at du ikke vil like det du leser. Det er ikke Reform 94, 97 og, og - og som taler.

Den gode lærer kan sine fag. Han vet det helt innlysende at ingen lærer er så god at han kan lære andre noe han selv ikke kan. Det er nesten flaut å måtte skrive noe så selvsagt, dette skjønner de fleste intuitivt, unntatt armeen av grånende 68-ere, sosionomer og fotformsko som fyller deler av Undervisningsforbundet og byråkratiet. De tror form er innhold, jo mer form jo bedre - en undervisningens stream of consciousness - unconsciousness ville være mer korrekt å si.

Den gode lærer kan formidle sine fag. Det kan han i kraft av sine kunnskaper og sin personlighet, han er først og fremst sin egen metode. Han kan sitt språk, han er vel belest, han behersker kommunikasjon på ulike stilnivå, han er så glad i sine fag at han begeistres over å formidle dem, han skaper interesse hos mottakerne.

DEN GODE LÆRER

har autoritet. Han tror ikke på alt dette pedagogiske svadaet om kreativ uro og den autonome elev nær uten grenser. I klasserommet er læreren sjefen, han kan mest om det fag man holder på med, han godtar ikke slarv og bråk, han tolererer ikke at noen elever skal få ture frem som de vil og ødelegge for andre. Han avskyr den misforståtte snillismen, han mener at læreren skal opptre med den autoritet som voksne skal vise som rollemodeller for de yngre.

Den gode lærer er glad i mennesker, han ser på elevene ikke som objekter, men som subjekter, som ikke primært skal læres opp til at trivsel gir læring, men at det er læring som gir trivsel. Han stiller krav til elevene og har sosial kontaktflate stor nok til at han kan delta i samtale om elevenes mange andre aktiviteter. Kunnskap om dette får han blant annet gjennom å delta aktivt i sine egne barns gjøremål. Han har ikke bare rett til dette, han har også plikt.

Den gode lærer forbanner, morgen, middag og kveld, denne absurde, merkelige og ødeleggende lapskaus av DDR-lik og markedsfundamentalistisk målstyringstyranni som har herjet skolen de siste 10-15 årene. Den gjør mennesker til objekter, den fremmer lydige plebeiere, ikke selvstendige, reflektere og engasjerte mennesker. I dagens skole er politisk korrekthet, særlig når det gjelder dette «faget» som kalles pedagogikk, viktig for å komme opp og frem. Det er til å grine av.

DEN GODE LÆRER

er modig. Han forakter den feighet som består i at man visker i krokene og snakker om, men ikke tør snakke åpent og til. Hans engasjement lar seg ikke stoppe selv når han direkte eller indirekte blir forsøkt stoppet fra å hevde sitt syn i offentligheten. Han har et forbilde, det er den norske motstandslektoren anno 1942, denne selvstendige, demokratiske person, denne privatpraktiserende lærer som hadde ryggrad til å fatte egen modig beslutning. Denne lektor-/lærertypen lar seg ikke måldiktere av besøkspedagogene fra pedagogiske institutter og ditto politikere. Motsatt kvalmes han av den feige sosionomflokken i lærerstanden som lite kan og derfor tror de kan når de messer frem sine pedagogiske floskler.

Den gode lærer er plagsom for den rådende retning i vårt land, en (u)hellig allianse mellom makttoppene i Utdanningsforbundet, departement, politikk og pedagogikk. Riktignok hyller de den faglig kyndige og menneskelige myndige læreren i festtaler, men de prøver å holde ham nede - helst ute - i praksis. Knapt noen har gjennom sin dobbeltkommunikasjon de facto mobbet flere gode lærere enn Gudmund Hernes og Astrid Søgnen. Kristin Clemet er i siget opp på siden av dem.

DEN GODE LÆRER

tror ikke på grenseløs frihet og løssluppen struktur. Han har erfart at læring ikke skjer uten at læreren også underviser i klasserommet. Læring er undervisningsbasert, undervisningen er forskningsbasert, lektoren er den lærertypen som best binder denne virkelighet sammen.

Den gode lærer avviser den progressive pedagogikkens mantra som innebærer et skoleideal hvor det er frihet til å lære om kunnskap, men tvang til å være gruppesosial. For den røde tråden i den gode lærers virke er hans demokratiske dannelse. Han tar dyp og inderlig avstand fra alle totalitære retninger enten de er politisk eller religiøst fundert. Han kan sin historie og vet hva som blir resultatet av enhver anti-individ fundert ideologi som setter gruppen, klassen, rasen, folket opp før enkeltmennesket. Den gode læreren er den privatpraktiserende læreren som kan fagene sine og som trives sammen med elevene. Den gode privatpraktiserende læreren er uønsket i norsk skole. Han er ikke dott nok, han faller ikke ryggslikkende knestående for den tvungne gruppesosialiseringens stripedemokratiske virkelighet. Han hyllet og verdsetter det frivillige, behovsbetingede og faglige samarbeid blant selvstendige og dannede kolleger.

Denne holdningen er ut nå, men blir in med tiden - men neppe i den offentlige enfoldighetsskolen.