REAKSJONÆR: Donald Trump er den siste hærfører for de som står oppstilt i den mentale hengemyra og kjemper for tapte privilegier, skriver artikkelforfatteren. Foto: REUTERS/Jonathan Ernst
REAKSJONÆR: Donald Trump er den siste hærfører for de som står oppstilt i den mentale hengemyra og kjemper for tapte privilegier, skriver artikkelforfatteren. Foto: REUTERS/Jonathan ErnstVis mer

Debatt: Likestilling

En god leder må være feminist

Å ikke aktivt støtte kvinners kamp for å frigjøre seg fra historiske, kulturelt konstruerte lenker, er reaksjonært. 

Meninger

Jeg er leder. Jeg er mann. Og jeg er feminist. Og jeg forstår ikke hvordan det er mulig å lede noe som helst i vår tid uten å kjempe for at kvinner løftes inn i viktige rolles, glasstak knuses, selvtillitt bygges.

Ledelse handler om å få ut det beste i ulike enkeltmennesker, og få samspillet mellom disse enkeltmenneskene til å skape resultater. I kunnskapsøkonomien, som vi er midt inne i, handler produktivitet i stor grad om vår evne til å makse ut potensialet for læring, mestring og samhandling. Rundt halvparten av de menneskene vi snakker om er født med to X-kromosoner.

De er altså kvinner.

I dag så jeg Michelle Obamas sterke tale om Trumps kvinnesyn. Jeg ble rørt av denne talen. Hun beskriver hvordan negative enkelthendelser i sum danner en strukturell ramme rundt kvinners syn på seg selv. Fordi det er så mange av dem. Hun setter ord på en virkelighet jeg, som mann, ikke har tilgang til å oppleve direkte. Men som det er viktig at jeg har et forhold til. Talen ga meg lyst til å normalisere kampen for reelt, opplevd likeverd. Se det hele i et lederperspektiv.

Feminisme må ikke avskrives som en venstreorientert raddis-greie.

Å være feminist handler om å kjempe for frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn. Det er ikke bare et spørsmål om moral og medmenneskelighet, det er et spørsmål om fornuft. Å ta knekken på patriarkalske strukturer er trolig det viktigste vi kan gjøre for å styrke konkurransekraften fremover. Det er ikke radikalt i det hele tatt. Det er rasjonelt. Det er produktivitetsfremmende, av åpenbare grunner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

  • Å dyrke mangfold i utdannelsesløp dobler antallet potensielle arbeidstakere i mange bransjer.
  • Å pushe jenter til å gripe ordet gir tilgang til dobbelt så mange perspektiver.
  • Å utfordre ensrettende kjønns-stereotypier legger grunnlaget for et større variasjon i personligheter og interesser.
  • Å motarbeide seksuell trakassering skaper en gjensidig trygghet som legger grunnlaget for samhandling.

I sum: Bedre organisasjoner. Bedre konkurranseevne. Bedre utnyttelse av ressurser (som er det moderne lederteori i praksis handler om).

Aller viktigst er det at likeverdet gir større muligheter for at mennesker kan leve rike, interessante liv. Som muligens er poenget med det hele.

Å ikke aktivt støtte kvinners kamp for å frigjøre seg fra historiske, kulturelt konstruerte lenker, er reaksjonært. Det innebærer at du aksepterer en virkelighet der 50 prosent av befolkningen har en lengre reise til toppen i sitt eget liv. Du aksepterer at halvparten av befolkningen bærer på mer frykt og usikkerhet enn den andre halvparten. Du aksepterer stereotypier og trange idealer som serieproduserer lav selvtillitt. På begge sider av kjønnsstreken.

Ledere har et særlig ansvar. Selv har jeg i flere roller hatt rekrutteringsansvar. Jeg har intervjuet talløse kandidater, og ser etterhvert et mønster: Det finnes alt for mange smarte, ressurssterke kvinner som har alt som skal til for å nå langt i livet, men likevel mangler selvtillitt. De føler på et prestasjonspress jeg, som mann, ikke helt forstår. Og de har aldri har fått ansvar og erfaring i de roller de bør ha for å blomstre.

Vi er på ingen måte i mål, heller ikke i Norge. Det er en heftig arv av undertrykkende strukturer vi skal frigjøre oss fra. Mange av disse strukturene bor i kulturen og tenkningen vår, ikke i formalitetene. De er usynlige for oss, fordi de er en del av en virkelighet vi tar for gitt. Derfor krever det mer av ledere enn passiv tilrettelegging og juridisk nøytralitet. Det krever engasjement.

Kall det gjerne aktivisme.

Stigmatisering knyttet til kjønn er i mine øyne et kulturelt problem som strekker seg hele veien fra oppdragelse via skolevesen til arbeidsliv. Strukturene finnes overalt, i leketøysforretninger, medieutsnitt og rekrutteringsprogrammer. De finnes på strukturelt plan, og de avleirer seg i form av små viktige øyeblikk i enkeltmenneskers liv. Og de rammer både menn og kvinner.

I Norge har vi kommet langt juridisk, men har fortsatt mye å jobbe med når det gjelder holdninger og tause premisser. Det er dessverre seig materie å bearbeide.

Donald Trump er den siste hærfører for de som står oppstilt i den mentale hengemyra og kjemper for tapte privilegier. Menn uten indre omstillingsevne reagerer desverre med destruktiv bitterhet på at verden har gått videre.

Fenomener som mannegruppa Ottar bør sees i dette lyset: Et musealt damplokomotiv som har sporet av. Trykket i dampturbinen bygger seg fortsatt opp, heldigvis på ren ettervarme.

Seriøst: Det er 2016. Patriarkatet må dø nå. Det holder kvinner tilbake, og skaper utrygge, triste menn. Arbeidslivet er en viktig dannelsesarena, som lever i toveis dialog med samfunnslivet forøvrig. Dermed blir det en lederutfordring å hjelpe denne anakronismen ut av verden og inn i historiebøkene. Å være leder handler om å legge rammen for å utvikle robusthet, trygghet og medmenneskelig kompetanse. Det handler om å dyrke det gode i folk, utfordre og skape rom for at folk får tatt ut det beste i seg.

Som mann har jeg fått mye gratis. Jeg har styrt unna mye motstand. Jeg har hatt konvensjoner og samfunnsstrukturer i ryggen. En usynlig heiagjeng. Mye av denne medvinden har jeg ikke en gang lagt merke til. Jeg kan ikke si at jeg forstår kvinners erfaringer.

Men jeg er også en myk mann, en ukonvensjonell fyr, en systemtenker, i overkant filosofisk, mer opptatt av relasjoner enn roller. På godt og vondt. I likhet med de fleste jeg kjenner, har jeg gjennom min egen karriere hatt opplevelsen av å stange hodet i revirhevdende alfahanner og machokultur.

Jeg har navigert i maktstrukturer der det ikke har vært plass til min egen sårbarhet og usikkerhet. Jeg har opplevd i praksis hvordan holdninger og enkelthendelser kan drenere bort den selvtilliten og tryggheten som kreves for at man skal ta ut det beste i seg. Det finnes fortsatt ledere (statistisk sett ofte menn) som bygger sin storhet på å få menneskene (inkludert mennene) rundt seg til å føle seg små.

Moderne feminisme handler om mer enn å se og heie fram kvinner. Det er ikke kun et spørsmål om statistiske andeler i formelle posisjoner. Min feminisme handler om å dyrke jevnbyrdighet som premiss, samtidig man dyrker ulikhet som en ressurs. Om å løfte folk så høyt man klarer.

Vi kunne selvsagt like gjerne kalt det likeverdskamp. Rettighetskampen er her i Norge i stor grad vunnet, og blir derfor i økende grad en holdningskamp. Begrepet feminisme minner oss på hvor denne kampen startet. Og at det er kvinner som har kjempet denne kampen for oss alle, gjennom mangfoldige generasjoner.

Vi er forhåpentlig inne i siste ekstraomgang. Mannlige ledere har nå et særlig ansvar for å bidra til at vi setter inn den avgjørende scoringen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook