VIL ADOPTERE: Flere har reagert etter Magasinets artikkel sist lørdag om hvor vanskelig det er å få tillatelse til å adoptere barn. Kronikkforfatteren mener hans klient uten grunnlag ble karakterisert med «lav følelsesmessige kapasitet» og som «ikke robust nok» til å adoptere. Illustrasjonsfoto: Scanpix
VIL ADOPTERE: Flere har reagert etter Magasinets artikkel sist lørdag om hvor vanskelig det er å få tillatelse til å adoptere barn. Kronikkforfatteren mener hans klient uten grunnlag ble karakterisert med «lav følelsesmessige kapasitet» og som «ikke robust nok» til å adoptere. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

En god mor uten sitt barn

ADOPSJON: Det er etablert en bedrevitersk og tonedøv kultur hos adopsjonsmyndighetene.

LES OGSÅ: Adopsjon avslått

HVA GJØR EN kvinne til et brukbart mors-emne? Hvem vil bli en god far?

Noen har som jobb å vurdere dette vanskelige spørsmål for å ta stilling til søknader, for eksempel om å få adoptere et lite kinesisk barnehjemsbarn. Det er sikkert ingen lett jobb. Den gjøres ved at den eller de som søker, par eller enslige, må fremstille seg for barneverntjenesten. Denne utarbeider en sosialrapport som enten anbefaler søknaden eller tilråder at den avslås. De statlige adopsjons-myndigheter avgjør så om forhåndssamtykke til adopsjon skal gis. Blir svaret nei kan avgjørelsen påklages.

DEN VURDERING som skal gjøres må i stor grad bero på en spådom: Vil søkeren bli en god mor? «Det er svært at spå, især om fremtiden», skal en klok mann ha sagt. Enkelte av oss som har anskaffet barn uten å adoptere må vel medgi at noen grundig gjennomtenkning av egen og ens utkåredes egnethet som forelder, det gjorde vi ikke. Ville vi funnet nåde for den granskning potensielle adoptivforeldre utsettes for?

For egen del må jeg medgi at jeg tviler, etter å ha bistått noen adopsjonssøkere. Jeg hadde nok strøket med glans, selv om jeg mener jeg burde bestått, for jeg sitter med fasiten: De to resultatene av egen uansvarlighet er forbausende gode, og min med-uansvarlige viste seg å bli en slett ikke ueffen mor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ERFARINGENE man gjør seg med denne prosessen er lite hyggelige. Her skal noen kriterier gjengis som sosialarbeiderne bygget sin vurdering av en enslig kvinnes morsevne på. Hun søkte om å få adoptere et barn, og ble da intervjuet av to medarbeidere fra barneverntjenesten. De kom til at kvinnens søknad ikke burde anbefales og frarådet at hun fikk adoptere.

I sosialrapporten står følgende å lese: «Da søker ikke har diskutert adopsjon med familie/ vennenettverk ser det ut til å være usikkerhet knyttet til i hvor stor grad de vil være aktive og nære ressurspersoner for henne som forsørger for et adoptivbarn.»

Adoptivsøkeren ønsket et friskt barn. Dette var et «tegn på dårlig psykisk og følelsesmessig kapasitet til å kunne takle å adoptere et barn fra et annet land».

HUN BLE SPURT om hvem av hennes foreldre som hadde stått henne nærmest i oppveksten, og svarte da at hun nok var mer lik sin far enn mor. Av den opplysningen ble følgende konklusjon trukket: NN har «følelsesmessig avstand og følelsesmessige vansker til sin mor.»

Hun hadde også «virket forsiktig, tander og sjenert i sin non verbale kommunikasjon med saksbehandlerne», hvorav ble sluttet at hun ikke innehadde den nødvendige psykiske og følelsesmessige robusthet som er nødvendig for å ha omsorg for et utenlandsk adoptert barn.

Da kvinnen fikk seg forelagt sosialrapporten med disse synspunktene, protesterte hun mot det rapporten utla som faktaopplysninger. Det mente saksbehandlerne var en indikasjon på begrenset psykisk og følelsesmessig kapasitet, og føyde det til i sin konklusjon.

DET ER IKKE LETT å få et negativt inntrykk ned på papir slik at det står for en kritisk granskning. Å gjengi enkeltsitater fra en lang sosialrapport yter neppe rapporten full rettferdighet. Når jeg likevel har gjort det, er det fordi intet fag kan akseptere slike spekulasjoner som dette. Denne søkeren ble dessverre utsatt for helt ufaglig virksomhet.

Hun hadde altså ikke drøftet sitt ønske om å adoptere med sin familie og sine venner. Det kan man kanskje holde mot henne. Men om hun hadde fått adoptere, hva vet sosialarbeiderne om familien og vennene ville stille opp? Ingenting. Sosialarbeiderne skriver da også at dette er usikkert. De reiser en tvil. Den gjøres til premiss for ikke å anbefale søknaden.

Av det helt forståelige helst å ville få et frisk barn, utledet barneverntjenesten noe om evnen til å takle et barn fra et annet land. Kan man det?

FAGFOLK HAR ulik kvalitet i alle bransjer. Stor skade bør de ikke klare å gjøre hvis de har en kompetent sjef som passer på hva de gjør og hvis deres arbeid blir kritisk overprøvet. Denne sosialrapporten gikk uendret fra barneverntjenesten til vår statlige adopsjonsmyndighet, som tok anbefalingen til følge. Samtykke til adopsjon ble ikke gitt.

Heldigvis var kvinnen ikke tapt bak en vogn og klaget til departementet. Der ble vedtaket omgjort, kvinnen bedømt som velegnet og gitt samtykke til adopsjon.

DENNE HISTORIEN er syv år gammel. Kvinnen venter fremdeles på å få adoptere. Hennes historie etter departementets omgjøring er lang og trist, og kan vanskelig kalles annet enn obstruksjon fra adopsjonsmyndighetenes side. Der er en bedrevitersk kultur etablert som er tonedøv både for signaler fra overordnet administrativ myndighet og fra dem som søker om å få adoptere.

Med hensynet til barna som skalkeskjul har en selvrettferdig praksis fått etablere seg som holder på sitt og gjør hva den kan for å trumfe sitt syn igjennom.

I den gode saks tjeneste kan krav om etterprøvbarhet, rettssikkerhet og kontroll oppleves som plagsomme hindringer. De må underordnes viktigere hensyn når man sitter på fasiten og vet hva som er den beste løsning. Men nå har det ansvarlige fagdepartement bedt Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ta rede på hvordan den siste tids saker er blitt behandlet, etter mange klager fra de adopsjonssøkende.

DE MENER SEG usaklig forskjellsbehandlet ut fra hvilken region i Barne-, ungdoms- og familieetaten som har behandlet sakene, og hovedstadsregionen peker seg ut som den klart mest restriktive. Etaten hevder på sin side til at de regionale ulikheter ikke er statistisk signifikante, og direktoratet har visstnok funnet grunn til å undersøke én — 1 — sak. Vi får tro departementet ikke blir glad for en slik arroganse.

Det er også innvendt at klagesaksbehandlingen kan utjevne den påståtte ulikebehandling. Men ikke alle tar den personlige påkjenning med å påklage en avgjørelse om ikke å få adoptere.

SNART ER HUN for gammel. Vi får håpe saken ender med at kvinnen som har opplevd det som er beskrevet her får adoptere et barn. Etter min totalt ufaglige bedømmelse virker hun både klok og inntagende, har arbeidet mange år med barn, og er godt utdannet i fag som har med barn å gjøre.

Jeg tror hun ville bli en god mor.

Les Magasinets artikkel: Adopsjon avslått