En Godot verdt å vente på

TEATER: De starter jo nesten ikke. To skikkelser som figurer, lenge stille på scenen: Toralv Maurstad som Becketts Vladimir, Espen Skjønberg som Estragon. Og så begynner de. Det er en dans, et sjakkspill, to lange levde liv som fyller en nesten tom scene i to og en halv time: De venter på Godot. Eller natta.

Og de gjør det både tradisjonelt og samtidig til sitt eget; For Maurstad er en rev og Skjønberg er et pinnsvin, slik Isaiah Berlin diskuterte dem: Reven kan mange ting, pinnsvinet bare en - men den kan han veldig godt. For der Maurstad er teknikeren som kan briljere, som Valdimir gjøre alt på uendelig mange måter, har Skjønberg den rene tilstedeværelsen: Han er der, akkurat nå, akkurat i øyeblikket. Akkurat som Estragon.

Bildekraft og spillerom

«Vente på Godot» er det absurde, moderne stykket som er blitt en høyst tilgjengelig klassiker: Det har skapt sin egen virkelighet, sin egen normalitet. Og pass på å kjøpe programmet. Der får du hele teksten fint nyoversatt av Jan Erik Vold i en liten bok. Beckett lar det store eksistensielle spørsmålet behandles i et rom fylt av alminnelighet, de små enkle bildene fra virkeligheten: Livet må både leves med stein i skoen, og det må diktes hver dag. Alt mens vi venter.

Scenograf John Kristian Alsaker har laget et scenerom som både lojalt følger teksten og bygger rundt den, et langstrakt åpent landskap i et rom, med et tre, både levende og i et korsett av metall, som strekker seg fra et hull i gulvet til et hull i taket, og som en dag kan få blader og liv. Det er et riktig god bilde på livet, der lyset igjen fint skaper tida i rommet.

Og i dette rommet har Stein Winge regissert, eller koreografert skuespillerne. Første akt er nesten forbausende tradisjonell, gjennomkomponert. For så etter pause å brekkes opp: Her får komedien ta større plass, følelsene får gå dypere, det absurde får oppløse seg til nestenkaos, før tida og døgnet igjen fanger oss: -  La oss gå, slutter Estragon. Og så blir de stående. Fra Winges hånd er dette rent, gjennomarbeidet og visuelt: Det tar vare på bildekraften hos Beckett, samtidig som det gir spillerom for alt Skjønberg og Maurstad vil vise.

Nettopp i gjentakelsen er det noe høyst konkret i Godot på en teaterscene. Hver dag kommer skuespillere til forestilling, de spiller gjennom en skjebne. Og dagen etter er de der igjen. Og gjør nesten det samme på nytt, og på nytt. Det er til sammen 122 år siden Skjønberg og Maurstad debuterte på scenen, og det er den erfaringen, de scenelivene, de fyller sine skikkelser med.

Med på laget er Erik Hivju og Gerhard Bjelland som herren Pozzo og slaven Lucky, i bevegelse gjennom rommet der de Vladimir og Estragon står stille og venter. En slave som klynger seg til sin skjebne, en herre som både hersker og knapt orker mer.

Men uansett er det Maurstads og Skjønbergs kveld. De er to uteliggere som har hverandre, men ikke noe reip til å henge seg i, selv om de har et tre. De venter på en Godot som aldri kommer, men likevel må finnes, for en liten gutt kommer hver kveld med en hilsen. Estragon har ingen hukommelse som er verd å huske.

Espen Skjønberg kan fylle kropp og stemme med styrke og nederlag, alt øyeblikket ber om. Maurstads Vladimir kan løse tomheten i drevent spill, prøve ut virkelighetens mange muligheter, vite og vise at de alle egentlig er like. Og samtidig, i andre akt: åpne og vise følelse, den ladete, enkle ærligheten som kommer når man vet at hele verden er en scene: Det er en Maurstad som både rører oss og treffer blink.

Og samtidig er det en intens duell: Glipper en på en replikk, får den andre løse det. Her gis det ikke ved dørene, her signaliserer ikke unnskyldninger. For her spilles det virkelig teater, på alle måter. Det er fascinerende, sterkt og i scener vekselvis bevegende, morsomt og imponerende. Og det handler om våre felles liv, der vi leker med et håp på kanten av en grav.

Og de to, de gir seg aldri. I den stående applausen er det en egen varme,. Den både er der og den er veldig godt spilt også. Luringene.