En grå grøt

Mange må skjerpe seg. Ikke bare artistene.

CD: Foreløpig høres det ikke ut til at verken plateselskapet BMG eller produsentene har gjort leksene sine siden Idol-jomfruinnspillingene i fjor.

Bare David Pedersens «Wild At Heart» kan karakteriseres som et vellykket album, på den måten at det er noenlunde samsvar mellom artistens personlighet og musikalske uttrykk. Kurt Nilsen og Gaute Ormåsen ble derimot ofre for musikalsk visjonsløse voksne mennesker med tidspress, som i stresset med å få ferdig en kommersiell melkeku, glemte at ei plate helst bør speile artisten som skal fronte den.

Denne plata viser i overtydelig grad hvor feil det blir at ett produksjonsteam kjører ti uferdige og umyndige artister gjennom det samme filteret i høy hastighet. Resultatet er en grå grøt av ukarismatisk popmusikk som i grunnen bare gir oss enda mindre tro på det som allerede har vist seg å være et syltynt «Idol»-finaleheat.

tern3.gif Margaret Berger

«Real Good Day»

Margarets ujålete vesen kler denne ujålete poplåta, ført i pennen av norske Joanna Demker og hennes franske samarbeidspartnere. Produksjonen er derimot så fantasiløs at man synes synd på artisten, som hadde fortjent mer organiske omgivelser. Sjarmløst, uten at det er Margarets skyld.

tern2.gif Kjartan Salvesen

«In The End»

Kjartan overbeviser mer her enn han gjør på skjermen stemmemessig. Men låten er en av platas aller kjedeligste - en slags boybandballade som til nød vil gjøre de fungerende musikksjefene i Kanal24 glade - og hvor Kjartans vokal bader i ukledelige klangeffekter.

tern4.gif Maria Haukaas Storeng

«Don't Give A Damn»

Skiller seg ut positivt fordi den er produsert av noen andre enn de øvrige ti låtene, fordi låten er skrevet spesielt for henne , fordi hun synger bedre enn alle og fordi låten med sin kombinerte r&b/rock-crossover er mer kontemporær og ambisjonsrik enn alt annet på plata.

tern3.gif Håkon Njøten

«Overrated»

En sånn låt Norge kunne funnet på å sende til Melodi Grand Prix. Litt Robbie-aktig i refrenget, men igjen en fantasiløst og tamt produsert kraftballade som hadde trengt maksimalt med bandtrøkk. Håkon er litt veik oppi det hele. «Savner at du kommer mer ut,» ville kanskje Jan Fredrik Karlsen sagt.

tern2.gif Maren Flotve Birkeland

«Wait For Nothing»

Lettvekterpop med et hermetikkaktig reggae-preg fra låtskriverne som også står bak Marias «Don't Give A Damn». Et halvhjertet forsøk på å lage en sommerhit, med en vokalist som strever med å synge seg ordentlig inn i låten.

tern1.gif Øystein Grønnevik

«Being Me»

Skrekk og gru: Kroneksempel på at produsentene ikke tar hensyn til sangernes individuelle behov. Her vil Øystein lage luntende, rootspreget rock à la The Band. Vel og bra, men da man finne helt andre musikere og en helt annen produksjonstilnærming som kan gi låten et annet uttrykk. Pinlig.

tern3.gif Susanne Nordbøe

«Crushed»

Småfrekk låt, streit produsert og greit sunget. R&b servert «Idol»-style, som vil bli for tøff for alle de store kommersielle radiostasjonene og altfor ordinært for NRK Petre. Hederlig forsøk, no cigar.

tern2.gif Trung Toan Tung

«Holding My Heart»

Trung har ikke noe imot å lage myk boybandpop, og bandet følger opp med studiosoul av hviteste sort på en kjedelig ballade som hadde trengt mer stemmekraft for å løfte seg opp på et anstendig nivå. Mangler feel og groove også, som det jo gjerne heter i «Idol»-kretser.

tern4.gif Anh Vu

«Glad I Found You»

Velfungerende r&b-ballade som hadde blitt enda bedre med et ordentlig band som erstatter for de spinkle, programmerte trommelydene. Anh Vu er god, og viser at det virkelig var dumt at hun forsvant ut av «Idol»-konkurransen på et så tidlig tidspunkt.

tern1.gif Roald Haarr

«Cast Away»

Musikalstemmen til Roald trenger et mer pompøst Jan Werner-lydbilde rundt seg. Her lukker derimot produsentene øynene, later som de har Kurt i studio og kjører på med et lett 80-tallsaktig uttrykk. Man kan liksom høre produsenten si «litt mer sånn U2-gitar, så er vi i mål». Så feil kan man ta.

tern3.gif Sandra Lyng Haugen

«You And Me Together»

Sandras ekstreme ungpikevokal trenger florlett lyddryss rundt seg, og det matcher ikke så verst. Den spinkle stemmen hennes er og blir en smakssak, men dette er bedre enn det meste hun har prestert på fredagskveldene i det siste.