Jeg var neppe den eneste som måtte klype armen rød rundt klokken sju i kveld, da det ble bekreftet at den lilla legenden var borte.

Selveste Prince Rogers Nelson er død. 

Helvete som heltene faller i år. Og i likhet med Lemmy og Bowie var ikke Prince skaperkraft i nærheten av å tømmes. I 2015, sitt 37. år som albumartist, slapp han både sin 38. og 39. plate. 57-åringen var et godt stykke fra pensjonert.

Det er lett å bli i overkant melodramatisk i slike nekrologer, men det er nært umulig å overdrive talentet og geniet som bodde i Minneapolis-funkens kongelige høyhet.

Den utømmelige visjonæren var nesten like rå vokalt som han var på gitaren - og jeg tør å påstå at ingen popartist har hatt et bedre grep på gråtende gitarer og groove enn denne stae og androgyne lille krølltoppen.

Han var også forfatteren bak noen av de såreste sangene i pophistorien. Han skrev «Nothing Compares 2 U» og «When You Were Mine», som huskes best som Sinead O'Connor og Cyndi Lauper-låter - mens av hans egne tåretrillere var det kanskje «Sometimes It Snows In April» og «The Beautiful Ones» som skalv best.