ÅPNET: Bjørn Simensen i den nye operaen i Bjørvika i 2008. Foto: NTB Scanpix
ÅPNET: Bjørn Simensen i den nye operaen i Bjørvika i 2008. Foto: NTB ScanpixVis mer

En grenseløs autodidakt

Bjørn Simensen er et unikum i vårt kulturliv. Han ble ansatt i de fleste stillinger til tross for at han var blant de minst kvalifiserte.

Kommentar

Han var en glad amatør. Som han seier selv: «Jeg er kommet langt fordi jeg ikke kjente min begrensning». Bjørn Simensen begynte sin eventyrlige karriere som pressemann. Han var nok en lovende journalist i Sunnmørsposten, men var interessert i det meste som foregikk i Ålesund sist på 1960-tallet. Da han ble ansatt som sjefredaktør i Dagbladet i 1991, hadde han vært for lenge borte fra yrket. Han hadde ikke så mye å tilføre journalistikken, og skriver i memoarene at han egentlig ikke var interessert i nyheter, og heller ikke i å kommentere politikk.

Det var jo ikke det beste utgangspunkt som redaktør av en av landets største og viktigste aviser. Men han satte støkk i norsk presse da han som sin første gjerning som redaktør besluttet at avisen skulle komme ut på søndager etter tre-kvart århundre uten. Søndags-Dagbladet varte i vel 20 år, men verken Simensen eller hans etterfølgere greide å gjøre norske avislesere til søndagsavislesere.

Derimot har han i høyeste grad bidratt til å gjøre nordmenn til operaelskere. I forhold til folketallet er det flere operaforestillinger i Norge enn i operaens kjerneland Italia. Ved å åpne operaen både for internasjoanle stjerner som José Carreras, Placido Domingo og Luciano Pavarotti og andre skapte han begivenheter i operaen. Folk strømmet til både på Youngstorget, i Bjørvika i nytt hus og ute i Frognerparken. At operaen også reiste ut i landet for å framføre hele eller deler av operaer, styrket bredden i interessen. Derfor kunne operaen feire sitt tiårsjubileum i nytt hus med heldags sendinger i NRK tv og radio, operaen minutt for minutt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Læreåra som leder av store kulturinstitusjoner hadde Simensen i Sandefjord. Her satte han igang et mangfold av aktiviteter som førte Sandefjord opp på det norske musikkartet. I 1979 ble han så headhuntet til Gøteborgs symfoniorkester og konserthus. Her var oppdraget mer spisset enn i Sandefjord. Oppgaven ble å løfte et orkester som var stagnert. Sammen med dirigenten Neeme Järvi gjøv han løs på tariffestede rettigheter som sto i veien for gode og nyskapende plateinnspillinger. Sammen gjorde de orkesteret til et av verdens ledende Sibelus-fortolkere. Nøkkelen til suksessen var at han fikk musikerne til å spille inn plater i arbeidstida. Det gjorde kostnadene mindre. Også her var han banebrytende internasjonalt. Ifølge den svenske platedirektøren Robet von Bahr var ikke billigplateselskaper som Simax blitt til uten Simensens grep. I Gøteborg inngikk han også med Volvo en sponsoravtale som ble referanseeksempel i hele Europa.

Jeg vil si at Bjørn Simensen fikk sin master som musikk- og operadirektør i Gøteborg. Da han kom til Den norske opera første gang i 1984, var han utlært i kunsten å takle vrangvillige primadonnaer, kravstore sangere og hardt arbeidende kulturarbeidere. Han hadde en plan: Han ville åpne operaen for gjestesangere, gjestedirigenter og gjesteregissører. For å få til dette, måtte han gjøre avtaleverket mer fleksibelt, men uten å knuse fagforeninger. Han vakte oppsikt da han som den første operasjef i verden forlangte at operaforestillingene skulle framføres på originalspråket, og lot publikum følge teksten fra en tekstmaskin. I tillegg begynte han å bestille operaverk av norske komponister. Etter hvert fikk han også et kontaktnett rundt i Europa og Amerika som åpnet dører nær sagt hvor enn operaen og balletten ville vise seg fram.

Bjørn Simensen fikk to perioder som sjef for Den norske opera, ca. 18 år. Det blir til sammen lenger enn noen tidligere operasjef og vil sannsynligvis ikke bli overgått. Det han gjennomførte ble skjellsettende i operaens historie. Internasjonalisering, aktiv rekruttering, ny operabygning og kanskje mest gledelig for ham selv: En folkelig oppslutning som brakte 3000 korsangere til operataket og tusenvis foran TV-skjermer og radio for å markere jubileet i forrige uke.

Simensen fikk plassert Kirsten Flagstad, vår første operasjef, i bronse på plassen foran operaen. Tida er vel omme for den slags hedersbevisninger. Men operasjef Bjørn Simensen har såvisst skrevet seg inn i norsk musik- og operahistorie. Den har vel også evighetens perspektiv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook