Debatt: Grønn politikk

En grønn bygdestrategi vil gjøre Norge mer robust

Kjærlighet til moder jord er likt fordelt mellom bygd og by.

SMILER BREDT: Senterpartiet har verdens breiest smilende partileder, skriver kronikkforfatter Erik Solheim om Trygve Slagsvold Vedum (bildet). Men også MDG ligger an til stor framgang, skriver Solheim. Foto: NTB Scanpix
SMILER BREDT: Senterpartiet har verdens breiest smilende partileder, skriver kronikkforfatter Erik Solheim om Trygve Slagsvold Vedum (bildet). Men også MDG ligger an til stor framgang, skriver Solheim. Foto: NTB ScanpixVis mer
Meninger

Ett av de sikreste utfallene av kommunalvalget om en uke er at Senterpartiet gjør et heidundrende valg. Partiet har verdens breiest smilende partileder. De har hatt flaks med dårlig gjennomtenkte og enda verre gjennomførte offentlige reformer - tenk politi og kommune. Men SPs oppslutning viser framfor alt styrken i identitetspolitikk. Ved å fortolke alle spørsmål langs by/land-aksen har SP maktet å bli det kulturelle førstevalget for folk på bygda i Norge.

MDG-MEDLEM: Erik Solheim. Foto: NTB Scanpix
MDG-MEDLEM: Erik Solheim. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Miljøpartiet De Grønne ligger også an til stor framgang. Denne framgangen er speilbildet av Sp. MDG kan gjøre brakvalg i byene.

SP surfer på en kraftig global bølge. Den tradisjonelle klassepolitikken som dominerte nær alle industriland i hundre år, er på rask vei ut. En gang stemte arbeidsfolk til venstre, øvre middelklasse og borgerskap til høyre. De gamle skillene er ikke helt forsvunnet, men betyr mye mindre enn før. De som tror vi vil vende tilbake til det 20. århundres politikk, sliter med å finne overbevisende argumenter.

Ved presidentvalget i 2016 fikk Donald Trump ni prosent av stemmene i San Francisco og omtrent det samme i New York. Å finne noen som stemte Trump i Silicon Valley kan sammenliknes med jakten på nåla i høystakken. Til gjengjeld stemte 95 prosent i en valgkrets det nordlige Texas på Trump, og han fikk 70-80 prosent over store deler av det hvite Bygde-Amerika. Kort sagt - i de mest moderne storbyene stemte nær alle, rike som fattige, mot Trump. I kjerneområdene stiller nesten alle seg bak ham - industriledere, servitører og gruvearbeidere.

Europa er litt forskjellig, men blir politisk likere Amerika for hver dag. Brexit viste et stemmemønster i Storbritannia veldig likt USA. London for Europa, det «glemte» Middel-England mot. Undersøkelser viser at mange briter ikke engang kjenner noen som stemmer for motsatt syn. I Østerrike fikk den grønne presidenten som vant 80 prosent av unge kvinner i byene. Den tapende kandidaten for det innvandrerfiendtlig Frihetspartiet vant 80 prosent av mannlige arbeidere på bygda.

Det er mange farer med identitetspolitikken. I USA, som har lang tradisjon for gode kompromisser, klarer demokratene og republikanerne nå knapt å samarbeide om å ønske folk god jul. I svake stater kan identitetspolitikk true nasjonal enhet og føre til opprivende konflikter. Samtidig hjelper det lite bare å ønske bort identitetspolitikken Så lenge politikere ikke kan vinne velgere på klasse, økonomiske interesser, ideologi eller praktiske løsninger vil de velge å appellere til identitet. I Afrika kalles det stamme.

Dette stiller miljøbevegelsen overfor en stor utfordring. Hvordan unngå at den blir en bevegelse for unge, høyt utdannede, moderne mennesker i byene, flest kvinner? Med tilsvarende lav oppslutning blant middelaldrende og eldre, mindre utdannede og mer tradisjonelle mennesker på bygda, flest menn.

Den gode nyheten er at dette skillet ikke bygger på dype interessekonflikter. Historisk var miljø en konservativ kampsak, ikke en radikal. Historisk handlet miljøkampen om å bevare naturen, dvs. distriktene. Ikke noe er så amerikansk som nasjonalparker, som president Theodor Roosevelt en gang sa. Han hadde blitt naturverner i sin tid som cowboy i Sør-Dakota.

Fram mot stortingsvalget i 2021 vil miljøkreftene, med MDG i spissen, gjøre lurt i å utvikle mye mer av en grønn bygdepolitikk som må bygge på den gamle ideen om by og land hand i hand. Miljø handler ikke om kulturell identitet, men om vår felles interesse av å redde den lille sårbare kloden vi deler. Kjærlighet til moder jord er likt fordelt mellom bygd og by.

Noen forsøker bevisst å så splittelse ved for eksempel å skape inntrykk av at elektriske biler er et Oslo-fenomen. El-biler er jo tvertimot særlig velegnet i Distrikts-Norge, hvor de aller fleste har garasje og derfor ikke trenger at noen hjelper dem med ladestasjoner som i bygater. El-biler kommer nå med rekkevidde på 500 km og mer per lading. Om ikke mange år vil alle biler solgt i Norge være elektriske. Det er på tide å raljere med folk som vil Bygde-Norge så ille at de tror folk på bygda er redde for alt nytt.

En grønn bygdestrategi må slå hardt tilbake mot dem som stakkarsligjør norske bygder og snakker som om el-biler, sykler eller kaffe latte er deler av en bykultur. Folk har syklet i norske bygder så lenge jeg kan huske. Min bestemor i Gudbrandsdalen serverte aldri kaffe uten en mjølkeskvett attåt.

Like idiotisk er påstanden om at alle i distriktene er imot rovdyr. Målinger viser tvert om at det stor flertallet på bygda ønsker rovdyr i norsk natur. Stemmene til dette store tause flertallet må fram. De må få hjelp av en grønn politikk som minsker konflikter knyttet til rovdyr.

En grønn bygdestrategi må vise fram hvordan miljø kan bidra til trippel vinn-politikk for Distrikts-Norge., løsninger som er bra for moder jord, for jobber og for helse og velferd samtidig.

Stat og kommune kan sikre at alle busser og alle drosjer som kjøpes er elektriske. Vi kan bli pionerland for elektrisk transport og ta hele Norge i bruk. Knapt noe land har et rutenett av kortbaneflyplasser så velegnet for innføring av elektriske fly som Norge. Staten kan sammen med Widerøe, Avinor og andre aktører sikre at verdens første el-fly i rute trafikkerer Lakselv, Mehamn og Berlevåg. Det vil gjøre finnmarkingene stolte og være en finger i magen på alle dem som skildrer Distrikts-Norge som gammeldags og forandringsfiendtlig.

Internasjonalt er det mye snakk om smarte byer. Vi trenger like mye smarte bygder. Digital teknologi gjør det mulig å gjøre nesten alt fra nesten alle steder. Det kan snus til en konkurransefordel for distriktene.

Knapt noen næring vokser raskere i verden enn reiseliv. Turisme er kanskje verdens største jobbskaper. Industri kan rasjonaliseres neste uten grense. Selv det minste lille hotell eller bar trenger mye folk.

Attraksjonene som er særegne for Norge ligger alle i distriktene - Vestlandets fjorder, dalene på Østlandet eller Nord-Norges kyst, tenk bare på Lofoten. Kina tar snart over som verdens største turistnasjon. Kinesere vil ikke bli brune, så de bruker liten tid på strandliv. Egenartede naturopplevelser står høyt på ønskelista og kan gi norsk miljøturisme en solid opptur.

En annen sikker trend er ønsket om mer vegetarmat og om etisk dyrehold. Burger King har svart på denne trenden ved å teste ut veggieburgere i staten Missouri. De ruller dem nå ut over hele USA. Distrikts-Norge kan opplagt ha konkurransefortrinn gjennom mindre industrialiserte varer og ved å satse på etisk dyrehold.

En grønn bygdestrategi vil vise hvordan miljø gir Norge flere jobber. Det er den som står mot grønne framskritt som taper, for miljø og økonomi.

Den politiske diskusjonen om Distrikts-Norge domineres for tida av klaging. For politiske formål skapes det et inntrykk av at situasjonen i Bygde-Norge er nitrist. Dette er et farlig bilde. Det er selvsagt selvforsterkende. Hvem ønsker å bo steder som skildres i mørke ordelag?

En miljøpolitikk for norske distrikter kan gjenskape selvtillit og dermed gjøre hele Norge mer robust.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.