Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

TV-anmeldelse: «The Kingdom»

En grotesk glede å se

Godt gjemt bak Netflix-algoritmens pregløse prydbusker av uambisiøse samlebåndsserier, skjulte det seg noe som for undertegnede har vært sommerens store serieglede.

SPOILERADVARSEL: I det historiske horroreposet «The Kingdom» er det mer enn menneskekjøtt som er råttent i Korea. Video: Netflix Vis mer

Et en gang mektig rike, nå på randen av kollaps grunnet vanstyre og interne stridigheter. Et statsoverhode som har gått fra forstanden. En kamp om herredømme der de nedrigste midler tas i bruk for å sikre at makten blir i familien. En ryggradsløs elite så opptatt av egen posisjonering at de ikke bryr seg om befolkningen som lider, og gjør fiender av de lærde som advarer om katastrofen som er på vei.

«The Kingdom» sesong 1 og 2

6 1 6

Historisk horror-epos

To sesonger à 6 episoder tilgjengelig nå
Beskrivelse:

Ypperlig historisk horror-epos/hoffintrige fra Korea om zombie-pandemi som løper løpsk.

Kanal:

Netflix

«Noe mer enn menneskekjøtt er råttent i Korea»
Se alle anmeldelser

Og så treffer pandemien, og helvete bryter virkelig løs.

Låter det kjent?

Spåkule

Handlingen foregår riktignok i Korea på 1600-tallet, og viruset skaper ikke pustebesvær, men vekker de døde til live og gjør dem til blodtørstige monstre, men hadde den koreanske Netflix-serien «The Kingdom» kommet ut til neste år ville det vært umulig å tenke noe annet enn at den var en nesten for åpenbar parallell til både viruset og den påfølgende krisehåndteringen som har satt sitt preg på 2020. Første sesong kom imidlertid i fjor, og andre og foreløpig siste sesong i mars.

Man skulle nesten tro manusforfatter Kim Eun-hee (hun står også bak webtegneserien serien er basert på) har sittet med en spåkule.

Historien starter når dynastiets kronprins Lee Chang (Ju Ji-Hoon), født utenfor ekteskap, oppdager at det ikke bare er menneskekjøtt som er råttent i riket han skal arve. Hans far kongen er ikke lenger i stand til å styre. Sterke krefter i ledetog med prinsens yngre dronning-stemor gjør sitt for å holde kongen i live til dronningen får født en sønn og sann tronarving. Jakten på svar fører Lee Chang og hans lojale livvakt Mu-yeong (Kim Sung-kyu) til en fjern region, der de oppdager at den grufulle pesten allerede er i ferd med å spre seg, og at myndighetene stort sett gjør alt tenkelig galt i å håndtere den. Som vanlig er det de lavest i hierarkiet som må lide.

Presist og uanstrengt

Akkurat som i den koreanske oscarvinneren «Parasitt», bruker filmskaperne sjangergrep og et uhyre presist filmhåndverk til å fortelle en historie langt mer kompleks enn man skulle tro, på en så medrivende og uanstrengt måte at det burde få Hollywood til å rødme.

Som «Parasitt» spretter filmen lekende lett mellom tonearter og sjangre, fra grotesk horror til shakespearsk hoffintrige, episk action og bekmørk, smertefullt morsom satire. Fotograf og klipper har en overnaturlig evne til alltid å vite akkurat hvor de skal sveipe kamerakranen eller forlate en scene, og den koreanske tåkeheimen brukes for det den er verdt til å fremkalle både skjønnhet, mystikk og ikke minst gru når monstrene er på vei gjennom skodden. (En ekstra bonus for alle fans av «Tre nøtter til Askepott» er at den tidsriktige hattesamlingen her vil få enhver ond stemor til å fråde av misunnelse.)

«En rull musselin, to ruller gulltråd, tredve alen fløyel, også førti alen sateng, da. Himmelblå. Også fem alen kantebånd av gull. Det må være gull.» Foto: Netflix
«En rull musselin, to ruller gulltråd, tredve alen fløyel, også førti alen sateng, da. Himmelblå. Også fem alen kantebånd av gull. Det må være gull.» Foto: Netflix Vis mer

Best av alt er at det gjennomgående ypperlige håndverket aldri reduseres til en formøvelse, men alltid brukes for å få frem det filmskaperne har på hjertet, til å få oss til å føle skrekken, urettferdigheten og håpløsheten på kroppen.

Man kan bare ta av seg den skorsteinsformede hatten og applaudere «The Kingdoms» ambisjonsnivå. Mens serier som «Cursed» (som for øyeblikket er inne på Netflix’ toppliste her i landet) og mye annet som løftes frem av algoritmen synes å sikte seg mot middelmådighet og likevel kommer til kort, er det rett og slett en fryd å se en serie ville så mye og klare enda mer.

Klassekamp

Å avfeie dette som «nok en zombieserie» er nemlig å gjøre seg selv en bjørnetjeneste (z-ordet tas for øvrig aldri i bruk her). Zombier har vist seg å være en av skrekksjangerens mest slitesterke allbruks-monstre, en katalysator for å få frem nær sagt hva det skal være filmskaperne har på hjertet: hjernedødt forbrukersamfunn, flokkmentalitet, fremmedfrykt, naturens darwinistiske ubarmhjertighet, den ulne grensen mellom sivilisasjon og barbari, eller bare god gammeldags eksistensiell dødsangst.

Ikke minst er det en ypperlig måte å skildre klassekamp på – alt ettersom hvor glad du i er ikke så altfor subtile metaforer. De rike og priveligerte i «The Kingdom» er ikke bare skyld i katastrofen og trekker stigen opp etter seg, de spiser bokstavelig talt de fattige, mens de selv råtner vekk, mindre og mindre menneskelige.

At «The Kingdom» treffer tidsånden perfekt handler litt om flaks, men mest om evner. Akkurat som at skildringen av unnvikende, vitenskapsfornektende apparatsjiker som muliggjørere for atomkatastrofen i HBOs «Chernobyl» like gjerne kan handle om pandemihåndteringen i USA, og Ibsens en «Folkefiende», via den profittjagende og stemmesankende borgermesteren i «Haisommer», kan fortelle oss noe om hvorfor de ansvarshavende sliter med å «stenge strendene» selv om naturkreftene beviselig er løs, har alle gode historier et flerbrukspotensial.

Er man en dyktig nok historieforteller trenger man nemlig ikke være synsk. Det holder i lange baner å ha en viss innsikt i maktens evige vesen, og evne til å dramatisere og formidle tidløse sannheter om den menneskelige psyke og vårt ustoppelige og på samme tid konstruktive og destruktive overlevelsesinstinkt.

Og ikke minst vissheten om at historien er som en idiot.

Den gjentar seg selv.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!