En halv Dickens

«Mysteriet Edwin Drood» kalles Charles Dickens' eneste kriminalroman, men den ble enda mer av et mysterium enn leserne hans hadde forestilt seg.

Historien ble som vanlig presentert som føljetong i et månedsblad, men etter seks bolker døde plutselig Dickens av slag, 9. juni 1870.

Da var han bare halvveis i historien om Edwin, og han etterlot seg heller ingen synopsis eller kladd over hvordan historien skulle ende. Dermed har «Mysteriet Edwin Drood» blitt en av litteraturhistoriens store uløste gåter.

Men hva er det så vi sitter igjen med? Jo, første halvdel av en riktig så pirrende historie i ekte dickensk stil. Her er et persongalleri med både sympatiske og ufyselige personer, og en fortelling som byr på humor, spenning og skildringer av menneskelig dårskap.

Opiumsbule

Historien begynner i en opiumsbule på Londons østkant, hvor vi møter en navnløs mann som ruser seg til en oppreven bevissthet, og sover ut før han vender hjem til sin katedralby. Denne katedralbyen, som kalles Cloisterham, er bokas hovedåsted, og her introduseres vi for unge John Jasper, musikklærer og korleder. Han er også onkelen til den litt yngre Edwin Drood, foreldreløs og formuende. Edwin er forlovet med Rosa Bud, også hun foreldreløs, men forlovelsen ble inngått av deres foreldre for mange år siden, da barna var små.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så ankommer søskenparet Neville og Helena Landless til Cloisterham, og det oppstår snart en konflikt mellom Edwin og Neville. Når Edwin så forsvinner sporløst, uten at man vet om han er død eller bare har stukket av, blir Neville mistenkt for å ha drept ham.

Kostelige

Så slutter boka. Frustrerende nok. I hvert fall kom ikke Dickens stort lenger i handlingen, og noen løsning på mysteriet får du ikke andre steder enn i din egen fantasi. Men det er egentlig til å leve med, for «Mysteriet Edwin Drood» har andre kvaliteter. Her er for eksempel en del kostelige personer, som den selvhøytidelige fjompen av en borgermester som heter Thomas Sapsea, den hatefulle filantropen med det herlige navnet Honeythunder, den mystiske personasjen Dick Datchery og drukkenbolten Durdles.

Selve historien snirkler seg fram som typisk er hos Dickens, progresjonen skjer i rykk og napp, av og til sidelengs, ofte er forfatteren mer opptatt av å skildre sine karakterer enn av å drive fram handlingen.

Men det tilgir man ham for, når han også kan servere passasjer som denne lille beskrivelsen fra London: «Og dog skinte solen inn gjennom det stygge kvistvinduet, som stakk fram i sin egen lille ark mellom taksteinene; på den sprukne og nedsotede gesimsen utenfor hoppet noen av stedets forvillede spurver revmatisk rundt, lik små fjærkledde krøplinger som hadde lagt krykkene igjen i redet; og levende blader lekte i luften like ved og forandret den og skapte en slags skrøpelig musikk i den, som ville vært en melodi om det hadde vært på landet.»

Jo da, en halv Dickens er bedre enn ingen Dickens. Men «Mysteriet Edwin Drood» anbefales ikke som lesning for Dickens-begynnere, det er for irriterende med en ufullstendig roman hvis man aldri har vært borti en forfatter før. Da ville jeg heller gått løs på «Nicholas Nickleby» eller «Martin Chuzzlewit», som for det første er fullførte, og som for det andre er store leseropplevelser.