En halv million ukjente nordmenn

Det er flaut at ikke Utenriksdepartementet kan bidra til at vi får en samlet oversikt over norsk utvandring til USA på 1800-tallet, skriver Sverre Mørkhagen.

MELLOM 500 000 og 600 000 nordmenn utvandret til USA på 1800-tallet, uten at vi i dag har tilgang til noen samlet oversikt over hvem de var og når de dro. Det er en helt unødvendig mangel. Nettstedet CastleGarden.org er drevet av en stiftelse basert på «non profit»-virksomhet. I utgangspunktet, under oppstarten for snart 30 år siden, satt de med navn og annen informasjon på ca. 15 millioner europeiske utvandrere som ankom New York i løpet av 1800-tallets siste halvdel. Målet var å åpne dette materialet for alle interesserte verden over. Nå er det aller meste digitalisert og gjort tilgjengelig på nettstedet. Bare tre land mangler - ett av dem er Norge, fordi Norge så langt ikke har gitt de bidragene som er nødvendig for å få det til. Dette er en historie om at ånden er villig, mens byråkratiets vesen er skrøpelig.

LITT BAKGRUNN om saken. Castle Garden var New Yorks innvandringsstasjon og lå på sørspissen av Manhattan. Det ble etablert i 1855 da amerikanske myndigheter skjønte at de måtte få bedre kontroll med den voldsomme immigrasjonen. Men de hadde bare sett begynnelsen, for innvandringen fortsatte å vokse nærmest ut av proporsjoner de påfølgende tiårene, og Castle Garden fikk større og større problemer med å håndtere oppgaven. Ikke minst var det et problem at stasjonen lå på selve Manhattan - byen fantes like bakom utgangsportene, for ikke å snakke om alle bryggene som lå tett i tett oppover elven på begge sider like ved. Tallet på innvandrere som lurte seg unna registrering, og dermed faren for tilbakesendelse, vokste ut av myndighetenes hender. I 1895 ble det besluttet å flytte hele stasjonen ut til øya Ellis Island, og i år 1900 var den nye stasjonen fullt etablert. Men da hadde omkring 15 millioner innvandrere fra Europa rukket å komme inn av portene til Castle Garden og ut igjen på den andre siden - av dem var det minst 528 000 nordmenn. På denne tiden utgjorde nordmennene den nest største innvandringsgruppen, sett i forhold til landets folketall.

STRØMMEN GJENNOM Ellis Island ble totalt i underkant av 13 millioner og rakk aldri opp til Castle Gardens størrelse, det skyldtes både første verdenskrig og de sterke begrensningene som ble innført i 1921 og 1924. I 1950-årene var Ellis Island blitt overflødig. Den ble nedlagt, og et imponerende anlegg ble stående tomt. Forfallet begynte fort, men heldigvis skjønte amerikanerne i tide at de sto med et storartet historisk vitnesbyrd mellom hendene, og i 1965 var president Lyndon B. Johnson på plass og erklærte anlegget som et nasjonalt monument. Men det var ikke nok, anlegget trengte oppussing for å bli presentabelt, og i 1984 var det klart for åpning. Denne gangen het presidenten Ronald Reagan, og selvsagt var han også til stede. I dag imponerer Ellis Island tilreisende fra hele verden, også som et kunnskapssenter omkring innvandringens vesen, ansikt og statistikk. Historien om Castle Garden er ganske annerledes. Etter nedleggelsen ble bygningene dels omgjort, etter hvert revet - og de fysiske minnene etter den veldige folkevandringen var og er borte. Først i våre dager begynner newyorkerne å få øynene opp for dette området også, men det er først og fremst fordi Financial District omslutter det med sine mastodontiske bygninger. Næringslivet der trenger et mer vennlig, menneskelig pusterom, og området er stadig en åpen mulighet.

DET FOR OSS VIKTIGSTE ved Castle Garden ble tatt hånd om allerede for 30 år siden - det enestående arkivet over 15 millioner innvandrere. Det ble etablert en stiftelse av interesserte ildsjeler, som også skaffet en grunnkapital til utfordringen de påtok seg. En beskjeden stab har arbeidet i alle disse årene med å få gjort arkivet tilgjengelig for allmennheten, og med sine begrensede midler har de utrettet et stort verk. Kapitalen er for lengst oppbrukt, og stiftelsen lever i dag nærmest fra dag til dag. Uten ytterligere økonomiske bidrag fra de ulike interesserte uvandringslandene hadde det ikke gått. For ikke lenge siden ble de omfattende fortegnelsene over tyske innvandrere ferdig digitalisert og lagt ut. Jeg spurte direktøren, Ira Glazier, hvor midlene var kommet fra til det, og han svarte gjennom de tyske utenriksdepartementet.Det fikk meg til å ta kontakt med norsk UD, og vel å merke; en slik kontakt har vært forsøkt en gang tidligere også. Det uformelle svaret var lovende, positivt til og med, om enn kontrollert. Den formelle henvendelsen er også blitt møtt med interesse og velvillighet. Men så stopper det opp, for «pengene finnes ikke». Når saken derved havner som en henvendelse videre til andre departementer, er det god grunn til å ane uråd - det ansiktsløse byråkratiet overtar for menneskene og får saksgangen inn på sine ansvarsfraskrivende premisser. Saken er nå på vei fra departement til råd - langt unna den som i utgangspunktet viste interesse for saken.

TILBUDET FRA Castle Garden er generøst. De vil gjerne oversende hele arkivet på mikrofilm til Norge, slik at arbeidet kan gjøres her - det sikrer kvaliteten av person- og stedsnavn, som ikke alltid er lett å tolke for utlendinger. Digitaliseringen vil være til fri disposisjon for interesserte norske instanser, stiftelsens eneste forventning er å få tilsendt kopier av det digitale dokumentet - til sitt bruk. Forskningsmiljøer her hjemme har sagt seg villige til å styre arbeidet, bare «noen« vil bidra med midlene til de ca. ti årsverkene som trengs. Dette materialet kan være med og utfylle store mangler i norske arkiver, som er oppstått på grunn av unøyaktigheter den gangen og branner og andre ulykker siden. Det er viktig for den videre forskningen omkring den norske utvandringen til Amerika.Selve hovedpoenget er iøynefallende; arkivets tilgjengelighet vil øke muligheten for at mange flere av fire-fem millioner nordmenn og fem-seks millioner norske etterkommere i USA kan finne sine felles slektsforbindelser. Kostnaden synes bagatellmessig i forhold til gevinsten, som er en ytterligere styrking av norsk-amerikansk fellesskap og alt hva det betyr for dialogen over Atlanterhavet, på alle nivåer. Kunne vi ikke ha et byråkrati med format nok til å forstå dimensjonene i dette, i stedet for å måtte melde flaut tilbake at - dessverre, «pengene finnes ikke»? I Tyskland, ja, men ikke i Norge.