Anmeldelse Film «Doctor Sleep»

En hån mot «Ondskapens hotell»

«Doctor Sleep» rir på frakkeskjøtene til tidenes grøsser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

«Doctor Sleep»

Skrekk

Regi: Mike Flanagan
Skuespillere: Ewan McGregor, Rebecca Ferguson, Kyliegh Curran, Billy Freeman
Premieredato: 15. november 2019
Aldersgrense: 15 år
Orginaltittel: «Doctor Sleep»

«For lang og for annerledes»
Se alle anmeldelser

FILM: Ok, «Doctor Sleep», det er kanskje litt hardt, men du ber jo om det. Sånn kan det gå når du går inn for å låne garderoben til en av historiens mest berømte filmer. «Doctor Sleep» er en oppfølger til «Ondskapens hotell» fra 1980, og kan dermed ikke unngå å bli sammenliknet med Stanley Kubricks mesterverk. Og da kommer den smertelig til kort.

Danny er tilbake

«Doctor Sleep» er historien om Danny, den synske lille gutten fra «Ondskapens hotell». Han har blitt voksen og selvdestruktiv, og spilles av Ewan McGregor, hvis ukuelige sjarm trenger uanstrengt gjennom scenene der en aggressiv og pengelens Danny oppfører seg skikkelig dårlig.

Og han har jo sine grunner: Fremdeles plages han av budskapene og synene han mottar, han snakker med spøkelser fra gamle dager, og han må hanskes med minnet fra den gangen han ble, du vet, jaget gjennom et øde hotell med øks av sin egen far.

Men Danny røskes ut av tåka idet det blir klart at slike som ham blir jaktet ned og drept av en gruppe av andre synske. Banden er ledet av Rose The Hat, spilt av en også-karismatisk Rebecca Ferguson, som klarer å beholde en misunnelsesverdig bohem-chic stil gjennom alskens raid gjennom skogene. Hun er ute etter den trettenårige Abra (Kyliegh Curran).

Ordinær grøsser

Dette er oppskriften på en helt ordinær, men for så vidt kompetent grøsser som ikke går av veien for et grimt barnemord eller to. Grunnen til at «Doctor Sleep» blir en skuffelse er ikke fordi den ikke er uggen, men fordi den forsyner seg grådig og skamløst av alle de visuelle stedene og kjennetegnene fra Kubricks film: De psykedeliske sekskantene i teppet på Overlook Hotel, de skulende tvillingene, de øde hotellbaren — og bruker dem til å lage noe langt mindre interessant enn Kubricks uhyggelige studium av galskap, vold og kvinneforakt.

Men regissør Mike Flanagan virker mer interessert i ytre staffasje og litt kjedelige utlegninger om mytologien bak det som skjer enn i det psykologiske mørket i dette universet. Å hyre en slags lookalike til å spille faren Jack Torrance i Dannys minner, rollen som ble udødeliggjort av Jack Nicholson, er bortimot masochistisk. Det er som om de bønnfaller om å bli veid å funnet for lette.

Kleint budskap

Samtidig er det jo ikke slik at «Doctor Sleep» tyvlåner disse effektene. Filmen er basert på en roman av Stephen King, som også skrev det litterære forelegget for «Ondskapens hotell» og som ikke var fornøyd med Kubricks versjon. Antakelig ville det også blitt helt feil om Flanagan & co. hadde gått inn for å lage en kopi eller en åndelig søskenfilm av den forrige. Men budskapet som etter hvert utkrystalliserer seg, som går ut på noe sånt som å være åpen og stolt av den man er selv om man er annerledes, er så konvensjonelt og så langt fra det flintaktig borende blikket i «Ondskapens hotell» at det er til å krympe seg av.

«Doctor Sleep» føles også for lang og for tøflende, særlig når Danny skyfler rundt på sykehuset der han jobber for å hjelpe dem han vet er i ferd med å dø. Gi meg heller Jack Nicholsons ravende galskap, når som helst.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer