En hel generasjon har mistet sin forteller

Dagbladets anmelder var aldri «ihuga fan». Nå tråler hun bokhandlene.

Forfatteren Anne Karin Elstad (74) døde onsdag.

Da Den norske Bokklubben feiret sitt tjuefemårsjubileum i 1986, valgte leserne Anne Karin Elstad som den mest populære forfatteren i Bokklubbens historie.  

Det til tross for at Bokklubbene var så sene med å få henne inn, at det i følge Bokklubbenes mangeårige direktør Kristenn Einarsson grenset til tjenesteforsømmelse.

Bokklubben Nye Bøker fikk ikke med seg debuten hennes, den historiske romanen «Folket på Innhaug» (1976), med de tre oppfølgerne. De fikk heller ikke med seg de fire åttitallsromanene hennes; «Senere, Lena», «»Sitt eget liv», «For dagene er onde» og «Maria, Maria».    

Innrømmet snobbisme - Et utslag av snobbisme fra vår side må vi nå kunne si, innrømmet Kristenn Einarsson i «En bokpushers bekjennelser» som kom tidligere i vinter. Han føyet til at Elstad aldri senere bar nag til dem - men stilte opp smilende i alle sammenhenger.

Jeg vil også tro hun ble en viktig inntektskilde, blant annet med romanene om Julie, som følger et kvinneliv i vårt århundre.   Det gjorde inntrykk på meg da jeg leste det: også fordi jeg, i likhet med de fleste andre kritikere, aldri har tilhørt hennes mest ihuga fans.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-For femtitalls Bøkene hennes har vært for tradisjonelle og trauste, for femtitalls. De har tilhørt en slags mellomsjanger: ikke serielitteratur, men heller ikke romanteknisk i 1. divisjon.

- Dette blir aldri Sebald eller Solstad. Og heller ikke Wolf, fastslo Tore Rem i anmeldelsen av Anne Karin Elstads erindringsroman «Hjem».

Nei. Og gudskjelov for det. Skjebnen vil at jeg de senere år har trålet bokhandlere for å finne bøker skrevet nøyaktig slik Anne Karin Elstad skriver romaner. Det er den type bøker min mor ønsker seg. I likhet med svært mange i sin generasjon.

Forfatterkollega Herbjørg Wassmo beskriver Anne Karin Elstad som et varmt og inkluderende menenske.

Uten glamour og fjas Bøkene kan likne ungpikeromanene de engang leste. Trauste solide romaner, uten for mye glamour og tant og fjas - men heller ikke serielitterære lettvintheter.

Og - ikke minst bøker slik de skrev bøker i gamle dager. Bøker med begynnelse og slutt - skrevet fra a til å . Ikke bøker skrevet etter den nye episke malen, som springer kapittelvis i tid. Det forvirrer mange lesere. 

Forsvant med Elstad - Langsom, omtenksom, uten glitter og stas. Troverdig, skrev Brikt Jensen om «Julie» (1998). Ingen skriver slik lenger, og min flerårige leting etter denne type romaner har vært forgjeves. Jeg er redd den siste forvant da Anne Karin Elstad sovnet inn over kryssordet i stolen sin.   

Litteraturprofessor Irene Iversen
fortalte til Dagbladet i går at hun pleide å gi Anne Karin Elstad-bøker til sin mor. De ble enormt godt mottatt i den generasjonen

Det betyr at det en hel generasjon ikke lenger har noen som forteller historien deres, i en romantradisjon og med en stemme de kan gjenkjenne seg i.  Hun vil bli dypt savnet.