En helhetlig innvandringspolitikk

Det er bortimot tragikomisk å bli tildelt rollen som «Fremskrittspartiets nyttige idiot» to dager på rad, skriver Thomas Hylland Eriksen.

I SOMMER BLE JEG

kontaktet av en radiojournalist som ville ha meg til å kommentere noen refleksjoner Berthold Grünfeld hadde gjort seg i kjølvannet av «trikkedrapet» i Oslo. Jeg hadde en lang samtale med den sympatiske journalisten, med betydelige innslag av høyttenkning. Båndet gikk.

Så gikk det en stund, og jeg tenkte ikke mer over saken, helt til jeg ble kontaktet av en rekke radio- og tv-stasjoner sist torsdag. De kunne meddele at jeg stod bak et «utspill» som var blitt kringkastet samme morgen, og at jeg værsågod fikk se å hoppe på mediekarusellen for å svare på angrep umiddelbart. Jeg var imidlertid travelt opptatt på en vitenskapelig konferanse i et annet land, og hadde begrensede muligheter til å forholde meg til norske medier. Følgelig har noen av dem på egen hånd funnet ut hvilken ramme synspunktene skulle tolkes inn i. Det ser ut til at de fleste har misforstått. Altså har jeg ikke uttrykt meg klart nok. Det beklager jeg.

UT OVER NORGES

internasjonale forpliktelser, er det et politisk spørsmål hvor mange innvandrere landet bør ta imot. Mitt syn er, av flere grunner, at tallet bør være høyere enn i dag. (Jeg skiller her ikke mellom arbeidsinnvandrere og flyktninger.) Faktisk skrev jeg en artikkel en stund etter radiointervjuet (Morgenbladet 3/9), som etterlyste en mer offensiv og positiv holdning til innvandring. Det har vært altfor mye bekymring og pessimisme på dette feltet, både blant tilhengere og motstandere, og det er på tide at myndighetene begynner å planlegge innvandringen de kommende tiårene. Fremfor alt trengs en strategi som gjør det lettere for nye innvandrere å bli fullverdige deltagere i det norske samfunnet, enn det som er tilfellet i dag.

Hvordan henger dette synspunktet sammen med ideen om «asylmottak i Afrika»? Begrepet er åpenbart uheldig valgt, fordi det kan gi inntrykk av at Norge skal skyve flyktningproblemet over til fattige land. Jeg tviler på at Dagbladets lederskribent har meg mistenkt for å mene at dette ville være en god idé; desto mer besynderlig er det at han/hun retter opptil flere harmdirrende pekefingre i min retning (10. og 11. september). Argumentet lyder slik:

FLYKTNING-

og migrasjonsproblematikken er global; den bør ikke betraktes som et bilateralt forhold mellom Norge og land hvor en del av innbyggerne er i nød/blir forfulgt. Det er dessuten slett ikke sikkert at å komme til Norge er toppen av lykke for alle. For noen vil det være lettere å finne seg til rette i andre land, og lettere å vende tilbake derfra. For andre vil det riktige være å komme til et vestlig land. Dette er nok de fleste enige i.

På denne bakgrunn er det nødvendig å se migrasjonspolitikken i en større, i siste instans global sammenheng. Konkret kan man begynne å se den i sammenheng med bistand. Norsk bistand er sjelden orientert mot landene og regionene vi mottar mange innvandrere fra. Dersom migrasjon og bistand var blitt koblet sammen, ville det være mulig å koordinere prosjekter på nye og spennende måter.

Men et eventuelt norsk asylmottak i Afrika ville knapt være noen god idé, uavhengig av de juridiske og folkerettslige sidene: Hvis en person søker opphold i Norge, vil det være en fordel for ham eller henne å komme hit så tidlig som mulig. Det jeg hadde i tankene var ikke et norsk asylmottak, men lokale/regionale tiltak som ga flyktninger et reelt valg. For - jeg gjentar - det er ikke alle som får et bedre liv her. Norge er ikke et lett land å komme til for alle. Er du for eksempel svart og muslim, har du minst to store problemer. For min egen del håper jeg at det vil komme mange svarte muslimer i Norge i årene fremover, men de det gjelder bør få vite hva de går til, samt noen alternativer. Tiltak i naboland bør selvfølgelig ikke erstatte inntak av flyktninger i vestlige land, men ulike deler av politikken bør betraktes som en helhet, i sammenheng med hverandre. Og her er det nok å gjøre. Det anslås at over 90% av verdens flyktninger allerede befinner seg i nærområdene.

FOR ØVRIG:

Min bemerkning i radiointervjuet om at jeg «her er helt på linje med Fremskrittspartiet», var spøkefullt ment. Denne setningen har jeg spart på en stund i påvente av en passende anledning, og ettersom FrP har en slik rørende omtanke for flyktninger «i nærområdene», syntes denne anledningen å passe. Det kan jo gå mange år til neste gang.

For Norge skal selvfølgelig ikke ta inn færre innvandrere i fremtiden enn i dag. Tvert imot, faktisk. Det er mange argumenter for dette, og jeg har i perioder vært ganske alene om å fremføre dem her i landet. Ikke minst derfor er det bortimot tragikomisk å bli tildelt rollen som «Fremskrittspartiets nyttige idiot» to dager på rad.

Siden slutten av 1980-tallet har jeg skrevet et titalls bøker om migrasjon og flerkulturalitet, foruten veldig mange artikler. Ingen av dem nevner, som en mulig «løsning», å plassere flyktninger i andre fattige land som et alternativ til å ta imot dem her. Jeg har ikke plutselig endret syn.

«Tvungen språkopplæring» er ellers ikke noe brukbart alternativ, noe som bør nevnes ettersom mediedebatten de siste dagene også har berørt dette temaet. Derimot må tilbudet gjøres bedre. Men man kan ikke tvinge folk til å lære et fremmedspråk hvis de ikke vil eller klarer det. Det vet alle spanjoler som har kontakt med norskinger som tilbringer halve året på den spanske sydkysten.

Det er nødvendig å tenke globalt og helhetlig om både migrasjon og bistand. Det finnes nå skoler for norske barn i Spania. Er det ikke på tide at man vurderer muligheten av å opprette tilsvarende skoler i Pakistan, med tanke på norskpakistanske barn som tilbringer måneder av gangen i familiens hjemland? Og likeledes: Er det ikke på tide at vi erkjenner at flyktningproblematikken er global, at det er lenge siden det var meningsfylt å si at fenomenet «Norge» slutter ved landets grenser, og at en offensiv migrasjonspolitikk ikke bare interesserer seg for «integrering» i Norge, men også for regionene innvandrerne kommer fra?

FORSKNINGEN HAR OGSÅ

langt på vei neglisjert denne dimensjonen. Faktum er at nesten all forskning om innvandrere i Norge, begrenser seg til studier av Norge; det har så langt forekommet uhyre sjelden at forskere som studerer minoriteter, lærer seg språket og gjør langvarige studier i opprinnelseslandet. I det nye forskningsprogrammet ved Universitetet i Oslo, «Kulturell kompleksitet i det nye Norge», skal vi blant annet bidra til å øke kunnskapen om migrasjon - ikke bare som et norsk integrasjonsproblem, men som et transnasjonalt og globalt fenomen. Det betyr at vi skal se på sammenhengene og forbindelsene mellom dem som reiser og dem som blir - og mellom dem som reiser langt og dem som reiser kort.