En hellig kriger

En gammel partisan og skribent, Oriana Fallaci, spytter på oss fra sitt eksil i New York. Hun advarer Bush mot Europa - en muslimsk provins.

ALLE KRIGER ER IKKE URIMELIGE, skrev hun. Bare dager før president Bush natt til torsdag satte i gang verdens mektigste krigsmaskin mot Irak, henvendte den berømte italienske skribenten Oriana Fallaci seg på ny til offentligheten med et flammende innlegg, en preken, som hun selv kaller det. Første gang var rett etter terrorangrepene 11. september da hun etter mange års selvpålagt taushet påtok seg rollen som sannhetens herold mot farene som truer oss fra den islamske delen av verden. Vestens hevner våknet omsider til dåd med et skrik av en artikkel i den italienske avisa Corriere della Sera som plutselig solgte i millionopplag. Over fire sider øste hun ut hån og forakt over Europa som har forrådt innholdet i friheten som sist ble vunnet gjennom annen verdenskrig takket være hjelpen fra USA. En krig hun selv deltok i som jentunge og antifascist. Artikkelen ble til ei bok som lenge har toppet bestselgerlistene i europeiske land, men ikke i USA. Om ei uke, mens bombene ventelig vil regne over Bagdad, lanseres «Sinnet og stoltheten» på Gyldendal.

DA HAR ALLEREDE la Fallaci holdt sin preken i The Wall Street Journal, under tittelen «Sinnet, stoltheten og tvilen». Det skjedde forrige lørdag. Hun viker ikke en tomme for å rettferdiggjøre USAs krig mot Saddam og islam som hun sidestiller med Hitler og nazismen. Med stor patos tolker hun George W. som hovedpersonen i en skjebnesvanger gresk tragedie, sønnen som har lovet å hevne faren. Hun som etter terrorangrepene anklaget Tony Blair for å mangle mot og bare ta hensyn til egne interesser, ber nå ydmykt om unnskyldning, som hun har bedt Ariel Sharon om unnskyldning fordi hun tidligere anklaget ham for å være for hard mot palestinerne. Tvilen hun anfører gjelder først og fremst Bush, som ikke forstår at Europa ikke lenger er Europa, men hans fiender, en muslimsk provins. Hør, hør, tordner Oriana: Bak den liksom-humanistiske europeiske pasifismen og motviljen mot krig, ligger misunnelsen, antiamerikanismen, antisemittismen og en politisk korrekt venstreside bestående av sjarlataner som kaller kjønnslemlesting av kvinner en «lokal tradisjon» og ikke våger å ta kampen opp mot en blind religion som ikke har rikket seg på 1400 år og som nå har invadert Europa.

KRIGSMOTVILJEN ER Europas selvmord, spår Fallaci, som ser krigen som en politisk, forebyggende reaksjon på islams hellige krig mot Vesten. Hun beklager at Bush ikke svarte militært umiddelbart etter 11. september, da han ennå hadde verdensopinionen med seg. Men enda viktigere: Hun tviler på at det nytter å krige seg til frihet og demokrati i Irak fordi frihet aldri kan overrekkes som en gave, den må vinnes av et frihetselskende folk som vet hvilke verdier de kjemper for. Frihet og demokrati er uforenlig med islam, skriver Fallaci. Befolkningen i muslimske land som alle er mer eller mindre tyranniske teokratier, ønsker ikke Vestens frihet, de ønsker i stedet å frarøve oss den.

NOEN AVFEIER NÅ Oriana Fallaci som en gammel, hatsk fordums storhet som desperat ønsker å spille en historisk rolle igjen, denne gangen som krigshisser. Men fortsatt behandles hun med stor respekt av sine politiske motstandere. En gang sto verdens mektigste politikere i kø for å la seg intervjue av den alltid subjektive, aldri kompromissvillige kvinnen som skrev for de tyngste publikasjonene. Hun er dypt preget av alle krigene hun har dekket, fra Vietnam til Golfkrigen. Hun unnlater aldri, heller ikke nå, å understreke at hun hater krigen, at selv rettferdige kriger bare handler om død og ødeleggelse. Det oppsiktsvekkende er heller ikke patriotismen hun deler med millioner av amerikanere fra mange land, men raseriet hun målbærer på vegne av Vestens kultur, som feige Europa ikke vil forsvare. Da hun oppdaget at den politiske venstresida syntes USA hadde seg sjøl å takke for terrorangrepene 11. september, grep Fallaci ordet og ba Europa dra til helvete fordi vi ikke skjønner hva som skjer. Selv ikke bin Laden tok vi alvorlig da han erklærte jihad, religionskrig, mot Vesten.

FALLACIS RØST ER LIDENSKAPELIG. Hun fnyser av «the coolness», en tilbakelent væremåte vi dyrker i Vesten, men som er lite egnet til å stoppe flammende islamske fundamentalister. Hennes kompromissløse motstand mot islam tolker mange som rasisme. Men rasisme har ingenting med religion å gjøre, svarer hun. Hun forsøker seg ikke engang som distansert analytiker, oppgaven hun har gitt seg selv er agitatorens, tydelig, ekstrem og målrettet. Likevel er de uforsonlige angrepene nyttige som plagsomme knyttnever inn i Europas liberale, velvillige kulturforståelse. Fallaci er også en uredd religionskritiker som tar oppgjør med undertrykkelsen, kvinneforakten og det patriarkalske tyranniet islamismen har gjort til en del av det multikulturelle og moderne Europa. Hun anklager oss for å redusere tvangsgifte, omskjæring, æresdrap, polygami og barnebruder til «kulturforskjeller og lokale skikker».

DEN 72 ÅR GAMLE kreftsyke kvinnen på Manhattan forakter Europa for dette, og leverer et forsvar for humanistiske verdier som viktige å gå i krigen for, og som har skaffet henne dødsfiender. Vi kjenner også stemmen igjen i våre egne samfunn når jenter og kvinner med islamsk bakgrunn i Vesten gjør opprør mot familien og presteskapet for å komme seg ut av lydighetens fengsel. Noen gjør det med livet som innsats, likevel tier de ikke. De har oppdaget individets frihet og våger som Fallaci å hevde at en slik rettighet vil de ikke gi slipp på. Hun har med andre ord meningsfeller i den arabiske verden. Likevel spytter hun på dem. I stedet hyller hun Bush, en kristen fundamentalist som når krigen er over, vil ta fatt på oppgaven å avskaffe selvbestemt abort i USA. La Fallaci er en enøyd kriger, dessverre.