En helsejungel

Innen flere religioner har mantra en spesiell plass som hellige stavelser, og betyr bønn, trylleformel eller plan. Funksjonsfordeling er vår tids helsepolitiske mantra. Som pasient ønsker vi et skreddersydd behandlingsopplegg og faglig optimal behandling. I dagens Helse-Norge stiller dette helt nye krav både til pasient og helsepersonell.

En trygg og helhetlig behandlingskjede er sentrale stikkord i en godt helsetilbud. Det har selvsagt aldri vært lett å være pasient. Sykdommen er oftest alvorlig nok i seg selv, men dagens pasient møter også en helsejungel det enkelte ganger skal atskillig ressurser til å forsere.

Norge har antakelig ett av verdens aller beste helsevesen, og vi er på medaljeplass når det gjelder forbrukte helsekroner per innbygger. Dette burde være bra og tjene både helsevesen og myndigheter til ære. Det er da et paradoks at metthetens misnøye vokser, og at antall klager øker. Men helsetjeneste handler ikke bare om kroner og øre, men også om organisering, kultur og holdninger. En trygg pasient skapes ikke av lover og forskrifter, men av det gode møtet med det enkelte helsepersonell. Pasientrettigheter kan være et virkemiddel, men evnen til å kommunisere og til å stille opp med den rette blanding av faglighet og empati, er langt viktigere.

Dagens helsetjeneste – slik enkelte av oss møter den i rollen som pasient – er et kompleks av organisasjonsmodeller. I et land med få mennesker, men selvsagt bosatt over et langstrakt og til dels øde område, har vi klart å organisere oss så komplisert at det er nærmest umulig å finne fram både for pasient og helsepersonell. Helsetjenesten er delt både horisontalt og vertikalt, og bedømt etter klager til Helsetilsynet, er det vanskelig å si hvilke grenser det er vanskeligst å krysse. Vi har primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste, og vi har superspesialiserte tilbud innenfor spesialisthelsetjenesten. Vi har private tilbud både med og uten avtale med det offentlige, og vi har et nærmest ubegrenset tilbud av utenlandske spesialsentra for de som føler at vårt nasjonale tilbud ikke strekker til. Internett har åpnet verden, og med den et assortert utvalg av tilbud som enkelte ganger kan være faglig bra, men som svært ofte er lite kvalitetssikret.

«En vesentlig del av utfordringene for helsetjenesten ligger i grenseflatene mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og hvordan ressursene i de forskjellige deler av helsetjenesten bør virke sammen for å sikre gode helsetjenester for befolkningen.»

Dette skrev Statens helsetilsyn i sitt høringssvar til ny lov om helseforetak.

Departementet påpeker det samme i sine årlige oppdragsbrev til de regionale helseforetak, og disse igjen skriver det inn i sine handlingsplaner.

Lovverket har imidlertid fortsatt en «skjevhet» i forhold til samarbeid mellom nivåene:

Kommunen skal samarbeide med fylkeskommune, regionalt helseforetak og stat slik at helsetjenesten i landet best mulig kan virke som en enhet, mens spesialisthelsetjenesten bare er pålagt å gi kommunehelsetjenesten råd og veiledning.

Medisinprofessor Johan Holst skrev i Tidsskrift for Den norske lægeforening i 1934 at

«det er nødvendig at vi får en landsplan for vårt sykehusvesens organisasjon og videre utvikling, da der i sykehusmedisinen må skje en planmessig arbeidsfordeling mellom de forskjellige arter av sykehus som vår tids medisin krever!»

Dette arbeidet pågår fortsatt, 74 år etter! I mellomtiden har helsetjenesten blitt organisert og reorganisert i et stadig raskere tempo – alltid med det gode mål å utvikle et faglig bedre tilbud og å få «mer helse for hver krone». Tilbake står imidlertid hver enkelt av oss med et berettiget ønske om at nettopp jeg skal bli sett og at nettopp jeg skal bli godt ivaretatt den dagen jeg forandrer status fra frisk til pasient.

Innføring av fastlegesystemet var et velment forsøk på å vekke til live den gamle huslegen. Fastlegene har en viktig rolle, både som samordner av helsetilbudet til den enkelte, men ikke minst som rådgiver for pasienten i en stadig mer uoversiktlig helsetjenesteverden.

Det er forvirrende når våre indre organer er spredt på forskjellige sykehus – ett tar seg av fordøyelsesapparatet, ett av urinveier og et tredje av vår mentale tilstand.

Ingen kan forvente at hver og én av oss skal kjenne lovverket og våre rettigheter som pasient, eller at vi skal vite hvilket sykehus som er dyktigst på nettopp vår planlagte operasjon. Da må fastlegene være seg sitt ansvar bevisst og påta seg den rollen som helseadvokat de var tenkt å skulle være og ikke overlate til pasientene selv å måtte famle seg fram i systemet!

Nivåinndeling, spesialisering og funksjonsfordeling er helt sikkert nødvendig ut fra en faglig og en ressursmessig vurdering. Vi må imidlertid aldri glemme at det enkelte menneske ikke lar seg funksjonsfordele i samme grad. I tillegg til å sikre faglighet og å forvalte fellesskapets ressurser på en best mulig måte, må derfor målet for helsetjenesten være det samme som når det planlegges olympiske vinterleker – et kompakt tilbud!