En helt i bar overkropp

Velskrevet, men ikke velkonstruert om verdens mest kjente nordmann.

BOK: «Hvis du bryr deg om leserne dine, og vil bli lest: Skaff anekdoter!» Dette rådet gir Oxford-professor Hermione Lee i sin bok «Kroppsdeler, Essay om å skrive livshistorie». Ragnar Kvam jr. har fulgt rådet, og det dreier seg om ordentlige anekdoter gravd opp av arkiver, skapt av finurlige spørsmål til tidsvitner.

Kan etterprøves

Det kan ikke herske tvil om at Ragnar Kvam jr. har gravd opp de døde og ringt til levende. Det er ikke rykter og sladder forfatteren farer med, men episoder som kan etterprøves gjennom noter og kildereferanser. Like viktig som anekdoter er det imidlertid at de ordnes i et hierarki så det kan skilles mellom det viktige og det uviktige. Her har det sviktet. Hvorfor i all verden bruker Kvam 38 sider på ferden med Kon-Tiki og 72 sider på Thor Heyerdahls krigsinnsats, som det jo ikke var noe usedvanlig ved?

Hva er spenning?

Spenning er en litterær kvalitet som blant annet skapes gjennom utsettelse. Boka begynner med tre sider som det spruter saltvann av. Kon-Tiki må passere et korallrev før den når land. Vil flåten bli knust og mannskapet drept, eller vil flåten bli løftet over revet (en «haikjeft», kaller Kvam det) og gli inn i den smule lagunen så mannskapet kan vasse i land på sin palmegrønne øy? Med en slik start inngår forfatteren den berømmelige kontrakten med leseren: vær tålmodig og du vil få lønn. Men kontrakten inneholder også noe mer, nemlig at det er dette det skal dreie seg om. Når leseren etter 399 sider endelig møter den blonde flåteskipperen igjen, innløses ikke spenningen, flåten bare driver over revet og så er det over.

Svømmedyktig?

Men det er også en annen grunn til at den lovede spenningen uteblir. Forfatteren bruker dette virkemidlet litt for ofte. Det blir litt masete, hvorfor skal det skapes så mye spenning her, hvorfor er det nødvendig? Fordi det ikke er så mye nytt å si om Thor Heyerdahl. Det fins et bindsterkt bibliotek om Heyerdahl fra før. Kvam gjør mye ut av at Heyerdahl ikke kunne svømme, og at dette sannsynligvis hang sammen med at han holdt på å drukne som femåring (og en gang seinere i tenåra). Men hva er poenget? Dette blir ikke utviklet psykologisk til en forklaring på hvorfor han utførte sine heltegjerninger på havet. Det blir bare litt komisk, Heyerdahl har jo aldri framstilt seg selv som en stor svømmer. Dette er altså fortellingen om overklassegutten som avbryter zoologistudiene angivelig for å gjøre feltarbeid på en øy i Stillehavet. Men han var også på bryllupsreise. Planla ikke det unge paret å bryte med sivilisasjonen for å leve fritt i naturparadiset?

Øyboer Kroepelien

Ideen til dette hadde han sannsynligvis fra Bjarne Kroepelien, som bodde på de samme øyene under første verdenskrig. I Roar Skolmens Heyerdahl-biografi fra 2000, «I skyggen av Kon-Tiki», er forholdet til Kroepelien viet stor plass. Kroepeliens kritikk av Heyerdahl er også kommet tydelig til uttrykk hos Kvam, men på en avdempet måte. Overklassegutten fra Norge som ville bort fra sivilisasjonen, følte seg støtt av at de spiste med fingrene og rapte etter et godt måltid. Det redegjøres eksemplarisk for hvordan Thor Heyerdahl etter hvert blir mer opptatt og til slutt helt oppslukt av antropologi. Ble øyene i det østre Stillehavet befolket fra vest, Asia, eller fra øst, Sør-Amerika. Det blir en besettelse å finne ut av dette, som bestemmer hans livsbane. Han skyr ikke noen anstrengelse for å finne svaret på dette spørsmålet.

Verdispørsmål

Dette er kjernen i Heyerdahls liv, mye mer spennende enn dådene. Men sånne ting er vanskeligere å forklare og å skrive om. Det blir et verdispørsmål, like mye som det er et spørsmål som kan besvares vitenskapelig. Er ikke den befolkningsteorien Thor Heyerdahl ville bevise fastslått som feil? Det spiller visst ingen rolle. Og selv om det fins innvendinger, er boka leseverdig. Hvorfor er det slik? Fordi dette stoffet er så helt utrolig slitesterkt. Det er den ene mot de mange, den unge mot de gamle, amatøren mot de lærde vitenskapsmennene, outsideren mot etablissementet. Selv om det knaker i Kvams konstruksjon, skiver han ikke én dårlig side. Det er sånne fortellinger det åpenbart aldri blir for mange av, faren er at de blir for lange.