En helt ny æra

For over 50 år siden fant Francis Crick og jeg ut at DNA er bygd opp som en dobbeltheliks. På den tida ville tanken på at enkeltindivider på en nøyaktig og billig måte kunne få sitt eget DNA sekvensert, ha framstått som science fiction. Francis tenkte kanskje i de baner – han hadde alltid et bedre forhold til science fiction enn det jeg hadde. Men jeg kunne selv aldri ha forutsett at jeg en dag skulle få se min egen DNA-sekvens.

Det at vi fant fram til DNA-ets oppbygning, åpnet imidlertid opp for nye oppdagelser, og førte i 1989 til opprettelsen av Det humane genomprosjektet (et internasjonalt prosjekt som fant fram til de kjemiske bestanddelene av menneskets gener). Prosjektet skulle finne ut hvordan den fundamentale oppdagelsen kunne utnyttes for å gi folk bedre helse. I 2003 hadde vi for første gang en nesten fullstendig sekvens av det menneskelige genom. Men siden det hadde tatt 13 år og 3 milliarder dollar å oppnå dette målet, virket en «personlig genomsekvens» fortsatt som science fiction.

Det gikk fra science fiction til et vitenskapelig faktum i mai 2007, da forskere ved Human Genome Sequencing Center på Baylor College of Medicine i Houston ga meg en kopi av min egen genomsekvens, alle de 6 milliarder baseparene, sirlig lagt inn på to DVD-er. Den bruksanvisningen er, sammen med oppdragelsen min, det som avgjør hvordan jeg ser ut, personligheten min (som tør sies å ha gjort meg ambisiøs), og hvordan jeg er disponert for helse eller sykdommer, men antakelig ikke min politiske oppfatning, som kanskje handler mer om miljøpåvirkning enn natur.

Det gikk fra science fiction til et vitenskapelig faktum gjennom utvikling av ny teknologi som gjorde sekvenseringen raskere og samtidig reduserte kostnadene. Sekvenseringen av mitt personlige genom tok bare 67 dager og kostet 1 million dollar. På grunn av den raske teknologiske utviklingen kan vi se fram til en genomsekvensering for 1000 dollar i svært nær framtid. Når den milepælen er nådd, kan vi alle få DVD-er med vår egen genetiske informasjon.

Dette er viktig fordi mitt personlige genom, i likhet med alle andres, inneholder et vell av data som ikke kan tolkes fullt ut når de er isolert. Vi må sammenligne og stille opp mot hverandre genomene til minst 1000 andre personer for å se variasjoner og mønstre som kan knyttes til helse- eller sykdomsframkallende faktorer. Først da vil den virkelige gevinsten ved denne milepælen tre fram.

For å unngå å uroe unge mennesker om de genetiske disposisjonene som kanskje eller kanskje ikke vil ramme dem, bør kanskje bare friske personer over 80 bli sekvensert først. De eldre vil ikke være tilbøyelige til å endre sine vaner som følge av resultatene. La oss sekvensere dem som i bunn og grunn har levd sine liv, og se hva genomene deres avslører for de neste generasjoner.

Hvis vi fortsatt må finne ut så mye mer før vi kan tolke genomene våre skikkelig, hvilken nytte har da jeg av å ha det første genomet som er sekvensert? Faktisk vet vi allerede nok om genene og dårlig helse til å få verdifull informasjon. Forskerne ved Houston analyserte varianter av mine gener som er knyttet til kreft, deriblant brystkreft. Søsteren min fikk brystkreft da hun var 50. Hvis jeg hadde hatt døtre, som i så fall ville hatt 50 prosent sjanse for å ha det genet, ville jeg ha advart dem så de kunne ha latt seg teste.

Mitt personlige genom avslører også at jeg er disponert for en sykdom på netthinnen. Når du er femti, begynner du å se tegn på lidelsen, blir jeg fortalt. Jeg er nesten 80 og har godt syn. Hvis jeg hadde visst om det spesielle avviket da jeg var 20, og hvis jeg hadde vært hypokonder, hadde jeg kanskje begynt å gå med mørke briller eller flyttet inn i en hule som et preventivt tiltak. Og likevel ville jeg ikke kunne vite om synet mitt virkelig kom til å svekkes.

Sekvensering av det menneskelige genom for enkeltindivider vil skape mulighet for behandlinger som er skreddersydd til en person. Ikke alle reagerer på en medisin på samme måte; en medisin som virker for én person, kan ha alvorlige bivirkninger for en annen. Hvis vi kjenner genomsekvensene, vil vi kunne forutse hvordan folk reagerer på en medisin, og foreskrive den bare til dem som har nytte av den.

I en slik verden med personlig genetikk vil vi kanskje finne en ny tilnærming til medisin. Vi spør nå «Hvorfor er jeg syk?» i stedet for «Hvorfor blir jeg ikke syk?» Hva er det for eksempel som beskytter personer med Downs syndrom mot brystkreft, men som øker hyppigheten av leukemi blant dem? Ved å studere DNA-sekvensen til kromosom 21 vil vi kanskje kunne identifisere genene som beskytter mot brystkreft og genene som øker sjansen for å få leukemi. I begge tilfeller kan den kunnskapen brukes til å utvikle behandlinger.

Det å være den første spiller en rolle. Men det handler ikke om meg. Det er begynnelsen på en helt ny æra. Mitt håp er at jeg ved å gjøre min genomsekvens offentlig vil påvirke debatten og oppdagelsene innen biomedisin fram til vi når den neste store milepælen innen genetikk. Mange tar det nesten som en trosartikkel at man skal spille med de kortene man får utdelt. Men noen typer framtid er uakseptable – for eksempel autisme, som kan være et rent helvete både for autistene og for dem som elsker dem og tar seg av dem. Eller Huntingtons sykdom, en ødeleggende nevrologisk lidelse, der alle barn av en forelder som er rammet, har 50 % sjanse for å arve sykdommen. Så snart legene kan lese en individuell genetisk kode, vil det utvikles teknikker innen genmedisin som kan hindre at en forbannelse går i arv fra generasjon til generasjon. Om femti år vil vi kanskje vite hvordan vi avverger Huntingtons sykdom fullstendig.

Ditt personlige genom er ikke din skjebne. Livet er altfor komplekst for en absolutt, deterministisk avlesning. DNA-sekvensering gjør at vi kanskje kan påvirke helsen vår ved å avsløre sannsynligheter, ikke vissheter. Den genetiske sammensetningen din og erfaringene dine påvirker hverandre, kontinuerlig. Men hvis du kjenner din natur gjennom ditt personlige genom, er det mye lettere å håndtere miljøfaktorene. Diabetes, for eksempel, skyldes både natur og miljøpåvirkning – genene dine og spisevanene dine. Snart bør vi kunne forutsi bedre hvem som er disponert for diabetes, og handle deretter.

Det dukker opp etiske spørsmål om hvor mye personlig informasjon du bør dele, og med hvem. Genomsekvensen min er lagt på internett slik at alle kan se den, på www.jimwatsonsequence.cshl.edu. Jeg så ingen grunn til å holde sekvensen min hemmelig, bortsett fra genet knyttet til Alzheimers sykdom. Bestemoren min døde av Alzheimers da hun var 84. Så basert på sannsynligheter regnet jeg med at jeg hadde én firedels sjanse for å bære feil variant av det genet. Siden det ennå ikke finnes noen spesiell behandling for å forebygge eller behandle Alzheimers, tok jeg en personlig avgjørelse om at jeg ikke ønsket å vite om jeg var i faresonen.

Et naturlig spørsmål er hvordan den genetiske sammensetningen din påvirker sosiale relasjoner. Hvis du gifter deg, og noen i familien din har dødd av en farlig, genetisk betinget sykdom som cystisk fibrose, ville du ikke da vite om din framtidige partner har sykdommen i sin bakgrunn? Hvis dere begge vet at dere har denne sykdommen i deres respektive familier, så ville det øke sannsynligheten for at deres eget barn kunne bli rammet av den samme sykdommen. I samfunn som praktiserer arrangerte ekteskap, ville du kreve å sammenligne genomer før du gikk med på å dele ditt liv og din formue? Muligheten til enkelt å utføre individuell DNA-sekvensering rommer et potensial for å endre hva vi tenker om sosiale forhold og hvordan sosiale strukturer kan utvikle seg i framtida.

Jeg regner med at ektefeller ikke blir forpliktet til å be hverandre om tillatelse før de blir sekvensert. Ville jobbmulighetene dine settes i fare hvis en arbeidsgiver kunne lese sekvensen din sammen med CV-en? Jeg er blitt spurt om jeg ved å vise fram min sekvens muligens har gitt hint om sekvensene til mine barn. Burde jeg ha bedt om deres tillatelse? Jeg har ikke sett dem lide noen skade av mine personlige disposisjoner. Som forsker og som far ønsket jeg at informasjonen skulle kunne analyseres så fort som mulig, slik at den kan bli nyttig så fort som mulig.

Min egen oppfatning er at folk burde få ta sine egne etiske avgjørelser. Påbudte regler omkring ting som er like personlige som fingeravtrykkene dine, virker meningsløst og farlig. Jo mer vi vet om oss selv, desto mer fornuftig kan vi opptre som individer og som samfunn. Jeg kan tenke meg en hypotetisk situasjon der jeg ble fortalt at jeg hadde et gen som øker risikoen for en bestemt sykdom med 20 prosent, med mindre jeg sluttet å spise sjokoladeis. I det tilfellet, når natur og miljøfaktorer kombineres, hadde jeg heller tatt sjansen og fortsatt å spise iskrem. Hvis risikoen var 80 prosent, ville jeg ha avfunnet meg med et liv uten iskrem. Faktisk vil mange av disse etiske spørsmålene forsvinne hvis vi har metoder for å unngå konsekvensene av en dårlig genetisk skjebne, enten ved å unngå risikofaktorer eller ved å få behandling.

Den avanserte sekvenseringsteknologien i dag overgår åpenbart i høy grad vår evne til å forstå hva vi har oppdaget. Vi vet fortsatt så lite om gener og deres samspill med hverandre og miljøet. Natur versus miljø er et fenomentalt komplekst spørsmål. Vi står imidlertid nærmere terskelen enn noen gang når det gjelder å utforske de dypere lag av helsen vår. Vi ønsker mindre kreft, mindre mental sykdom, færre mennesker som dør av hjertesvikt. Når vi vet mer om menneskers natur (les: DNA-et deres), kan vi hjelpe fram deres sterke sider og være mer overbærende med svakhetene deres. Min oppfatning er at vi ved å prøve å få til individuell DNA-sekvensering vil få en friskere, mer medfølende verden 50 år fra nå, og det personlige genomet, mitt og utallige andres, kan hjelpe oss med å komme dit.

Min motivasjon for å fremme genetisk forskning er delvis personlig. I 1986, mens forslagene til Det humane genomprosjektet ble diskutert som verdige, om enn ikke storslagne mål, ble vår eldste sønn Rufus lagt inn på sykehus med diagnosen schizofreni. Den gang, som nå, visste vi nesten ingenting om schizofreni på molekylært nivå. Men for meg virket det som en håpløs oppgave å forstå schizofreni, og enhver annen kompleks mental lidelse, med mindre vi kjente den fullstendige sekvensen til det menneskelige genom. Mitt håp den gang, som nå, var at arbeid for forskning på det menneskelige genom kanskje kunne hjelpe Rufus og andre i samme situasjon.

Vi er ikke der ennå, men jeg arbeider hardt for å sørge for at vi snart skal kunne gjøre noe. For deg og meg er utsiktene til en personlig genomsekvens ikke lenger science fiction.

©2007 James D. Watson (Distribuert av The New York Times Syndicate.)

Oversatt av Rune Rogndokken Moen