En helt ny Norén

I to måneder skal svenske Lars Norén bo i Oslo for å sette opp sitt siste skuespill på Det Norske Teatret. Han lover et Norén-stykke vi ikke har sett maken til før.

Lars Norén sitter på Theatercaféen og vil gjerne ha ovnsbakt laks. Mannen som plukket den borgerlige familien fra hverandre på 1980-tallet, klinte velstandssamfunnets ubehag utover scenen på 90-tallet, stakk hull på alle våre moderne nevroser i begge årtier, og som ga nynazister taletid i 1990-tallets mest omdiskuterte teateroppsetning, viser seg fram som en rolig, blid og beskjeden herre, full av entusiasme overfor sitt nye prosjekt og sin skuespillerkvartett på Det Norske. Kirsti Stubø, Britt Langlie, Ole Johan Skjelbred-Knudsen og Bjørn Floberg er alle håndplukkede av den verdenskjente svenske dramatikeren og instruktøren.

- Det er fire fantastiske skuespillere, raske og intelligente. Vi har nettopp begynt leseprøvene, og jeg synes vi er et bra team. Jeg jobber en del med å finne skuespillere som har en rikdom de kan spille ut, og føler jeg har funnet dem her. Jeg liker ikke skuespillere som er blitt for kjente. De får noe over ansiktet, en slags maske som gjør at de taper noe. Men disse fire, de er kjempegode, sier Lars Norén.

Han forteller at han skrev sitt siste skuespill «November» om kveldene mens han holdt på med innstuderingen av det kontroversielle fangestykket «Sju tre».

På bussen

- «November» begynte med at jeg fikk de første replikkene i hodet. Det starter ofte slik, jeg kan overhøre en replikk på en buss eller på gata, og så begynner jeg å spinne videre derfra. Den første delen av skriveprosessen går ofte ut på å finne ut hva personene i stykket vil si.

- «November» er et kort stykke til deg å være, bare 103 sider tekst?

- Jeg har skrevet to korte stykker tidligere, men det er riktig at jeg nå er i en fase hvor jeg synes det er spennende å jobbe med reduksjonisme. Dessuten føler jeg et tidspress, jeg har så mange stykker jeg vil ha skrevet før jeg må gi meg.

- Innholdet i «November» bryter også med dine mer samfunnskritiske stykker på 90-tallet. Dette er et kammerspill i drømmelandskapet mellom liv og død?

- Kanskje er ikke stykkene så forskjellige når alt kommer til alt? Strindberg begynte sine kammerspill på ulike vis, men kom alltid tilbake til den samme, gamle problematikken. I 90-talls skuespill som «En sorts Hades», «Kliniken» og «Personkrets 3:1» ville jeg undersøke det offentlige rommet. Det var dypt personlige stykker, men samtidig ville jeg vise hva som skjer mellom mennesker i rom hvor de ikke har noen slektsrelasjoner. «November» handler om fire mennesker som våkner opp etter døden. Det kretser rundt aldringen og tida som går, hvordan alt i livet blir minner.

Nullstiller

- Du regisserer ditt eget stykke, hvordan er det?

- Jeg starter på null, sammen med skuespillerne. Man regisserer til en viss grad stoffet i selve skriveprosessen, men teater dreier seg først og fremst om å finne løsninger i rommet hvor det skal foregå. Tekstene mine har alltid vært partiturer hvor skuespillerne på scenen blir bærere av betydningen, som i musikken. Det unike ved teatret er at den levende kroppen betyr så mye.

Ting blir alltid annerledes på scenen enn hva man forestilte seg under skriveprosessen. Folk skrek alltid så mye på scenen i de borgerlige familiedramaene mine på 80-tallet, men i stykkene jeg skrev, skrek personene ikke. Når jeg skriver, hører jeg at karakterene snakker langt nede. «November» er et rikere stykke enn jeg trodde da jeg skrev det. Du vil bli overrasket når du ser det.

- Skriver du på PC?

- Nei, jeg skriver på en IBM kulehodemaskin fra 80-tallet. Jeg har åtte stykker av dem, jeg har til og med en her i Oslo. Men jeg liker ikke de norske æ-ene, ø-ene og å-ene. Å skrive på PC går for kjapt, jeg vil ha den motstanden som ligger i en gammeldags skrivemaskin.

Lars Noréns «Sju tre» ble 90-tallets mest omdiskuterte teaterstykke. Tre virkelige fanger opptrådte i oppsetningen, to var nynazister. Under en permisjon rømte de, ranet en bank og drepte to politimenn.

- Debatten går ennå i Sverige, men jeg angrer ikke. Permisjoner skulle de hatt uansett, slik at tragedien som fant sted under dem, hadde ingenting med teaterprosjektet å gjøre.

«Sju tre» var en kunstnerisk oppsetning, med den forskjellen at bak rollene sto det ikke fiksjoner, men de virkelige menneskene. Man kan diskutere om det var god eller dårlig kunst, men det de sa var litterære saker. Jeg ønsket å fortelle hvordan Sverige så ut, at den nazistiske sykdommen ennå ikke er utryddet. Jeg fikk selv sjokk da de sa de var nynazister. Jeg snakket med dem i to timer og var fysisk kvalm etterpå. Men prosjektet var kunstnerisk, jeg ville sette all underteksten inn på scenen.

- Både «Sju tre» og «Personkrets» ble heftig debattert?

- De to stykkene viste teatrets samfunnsmessige betydning og at teatret fremdeles kan skape debatt. Jeg har ennå rom jeg vil undersøke og jobber med flere ideer, blant annet hvordan velferdsstaten behandler sine eldre, og hvordan det egentlig står til i våre skoler.

- Har du selv et politisk ståsted?

- Jeg har vært med i venstrepartiet VPK, men har glemt å betale medlemsavgiften de siste årene, slik at mitt navn nok er slettet fra kartoteket. Og jeg var mot EU.

Innlagt

Lars Norén har tidligere vært åpen om sin barndom og at han i tenårene var innlagt på psykiatrisk sykehus med diagnose depresjon og ungdomsschizofreni.

- Jeg har brukt dramatikken til å skrive ting av meg. På enkelte felter har det nok hjulpet, ved at jeg er blitt penset inn på andre spor i livet. Hva vi opplevde i ung alder, er vi nødt til å leve med. Mine problemer ga meg en større forståelse for og følsomhet overfor livet og andre menneskers væremåte. Jeg hadde i de yngste årene en barndom som inspirerte fantasien. Jeg vokste opp på et hotell med tre klasser og likte meg best blant alle de vanlige menneskene på tredje klasse, i ølhallen. Dette sammensatte og fargerike miljøet fra barndommen har betydd mye for min dramatikk.

- I «Personkrets 3:1» skjelte du ut Ingmar Bergman. Hvordan er forholdet til ham nå?

- Bakgrunnen for den tiraden var at jeg mente jeg også måtte skildre min egen virkelighet når jeg først skulle skildre det svenske samfunnet. Og da kunne jeg ikke utelate de enorme klasseskiller, hierarkier og favoriseringer som er i teatrets verden. Det var en stor risiko, men jeg angrer ikke. Jeg har et bra forhold til Bergman nå.

Gjerne Ibsen

- Hva er det neste du skal gjøre?

- Jeg skal sette opp Tsjekhovs «Måken» for Riks Drama, hvor jeg er sjef, og så skriver jeg et nytt stykke, «Detaljer», for Deutsches Theater i Berlin. Og jeg drømmer om å få sette opp Ibsens «Når vi døde vågner» eller «Lille Eyolf».

- Du kunne ikke tenke deg å spille selv, da?

- Hvis jeg kunne velge to roller måtte det blitt læreren Medvedenko i «Måken» eller Molihres «Don Juan».

- Hvem ligger deg nærmest?

- Det er en stor spennvidde mellom de to. Men Don Juan, håper jeg, he-he.

DRØMMESPILL: Lars Noréns drømmespill «November» har premiere i januar 2001 på Det Norske Teatret. - Folk kommer til å bli overrasket når de ser det, sier han til Dagbladet.