En helvetes familie

Familien kan være en oppskrytt institusjon, og «Karakter» gir et særlig dystert portrett av familieforholdet fra helvete. Gjennomført til siste blodsdråpe.

Langt fra en kjernefamilie av KrF-modellen, dette. «Karakter» er årets Oscar-vinner blant fremmedspråklige filmer, et drama fra 1920-åras Rotterdam med dickenske overtoner. Det er en film som imponerer på flere måter.

Usle kår

Innledningsvis møter vi den hjerterå namsmannen Dreverhaven (Jan Decleir) i konfrontasjon med sin voksne, uekte sønn Katadreuffe (Fedja van Hujt). Etter et bittert oppgjør ligger far død tilbake. All grunn til å tro at sønnen har drept ham. Deretter føres vi tilbake. Katadreuffe er resultatet av «a one night stand» mellom tjenestekvinnen Joba (Betty Schuurman) og Dreverhaven. Hun nekter å gifte seg med ham, noe han blir som besatt av. Sønnen vokser opp i usle kår, med en mor som knapt snakker, og blir på sin side besatt av å bli til noe. Ved hver skillevei i livet støter han på sin fars ondskap - han er alle fattigfolks skrekk i Rotterdam - og hans utspekulerte forsøk på å stanse ham.

Mangetydig

«Karakter» er mer enn en rettlinjet historie om slit og strev. Den er en mangetydig skildring av hat, hevnbegjær, uforstand og besettelse. Blant en rekke gode prestasjoner står spesielt Decleir fram - han gir flere dimensjoner til en figur som i første omgang bare er frastøtende.

Produksjonen er gjennomført og gjennomtenkt i alt fra scenografi til foto og kostymer - med en lett kjølig-betraktende fortellerstil midt i all den emosjonelle dampen. Det inngir en isnende følelse. Kontantstøtte hadde ikke hjulpet i dette tilfellet.