En helvetes farse

Mislykka som superheltfilm, interessant som overgangsverk.

FILM: Da jeg skulle leie «Hellboy» på videobutikken for å se meg opp før denne filmen, måtte jeg over bygrensa før jeg fant en som var inne. Det må nesten ha mer å gjøre med den kunstnerisk oppvurderingen Guillermo Del Toro har fått de siste åra - fra status som idérik, men underpresterende horrorleverandør til status som «den visjonære regissøren av Pans Labyrint», som det står på plakaten til «Hellboy II» - enn om kvaliteten på «Hellboy», som på sitt beste var en anarkistisk b-filmpastisj forkledd som tegneserieadapsjon, men det kan man på en måte si om «Batman & Robin» også.

Tilløp til spill


Heldigvis er det forbedring å spore i denne oppfølgeren, hvor Ron Perlman gjentar tittelrollen som halvt djevel, halvt menneske, som sammen med den pyrokinetiske kjæresten Liz Sherman (Selma Blair) og den synske fiskemannen Abe Sapien (Doug Jones) fortsatt er i tjeneste hos Byrået for forskning på og forsvar mot det paranormale. Denne gang står de ovenfor en overvintret keltisk middelalderprins, som erklærer krig mot den vestlige verden i frustrasjon over at «menneskene har glemt gudene» og latt «parkeringsplasser og kjøpesentre» ta deres plass.

Uhyrer på vift


Om prinsens sivilisasjonskritikk er litt slapp, er det ingenting å utsette på atomopprustningen: Våre paranormale antihelter får brynt seg på hele Guillermo Del Toros monsterfauna, fra minotaurer med black metal-ansiktsmasker til H.R. Giger-inspirerte dødsfyrster til en langlemmet skogsgud som blør et slim som på blendende vis mosedekker New York (og slik understreker filmens «grønne» sidetema, som ellers dukker opp i Hellboys stedvise lengsel etter en naturalhusholdning på landet).

«Hellboy II: The Golden Army» er med andre ord ikke en særlig plotdrevet eller konsistent superheltfilm, men et rapsodisk overskuddsprosjekt hvor Guillermo Del Toro har sett seg fornøyd med å få realisere noen av sine mest fantastiske gutteromsvisjoner og tequilanachspielidéer, ikke ulikt hva Michel Gondry nå sist gjorde i lett surrete «Science of Sleep».

Sånt er åpenbart vanskelig å holde imot noen.