Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En helvetes fest

I Bergen har regissør Vibeke Bjelke gjort dogmefilmen «Festen» til teater. Det har hun - meget klokt - gjort fullt ut på teatrets premisser. Resultatet er en stor og sterk forestilling.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dogme er et påfunn fra Lars von Trier og venner som faktisk fungerer, der filmskapere la bort effektene og stæsjet og konsentrerte seg om historien.

I teatret finnes ikke klipperom, der regissører i fred kan flikke til scenene sitter en gang for alle. Teater er levende hver kveld - og det krever presisjon og rytme. Særlig i store ensemblestykker som «Festen». Gruppefyll bør, på en scene, ikke improviseres.

Barneskjender

«Festen» er historien om sønnen som kommer til sin fars 60-årsdag for å ta det store oppgjøret med patriarken, den smilende og dominerende barneskjenderen og psykopaten. Stedet er hotellet faren driver, selskapet er slekt og nære venner. Noen vet, noen vet ikke, og noen vil slett ikke vite hva som har skjedd på pappas kontor. Sist de alle møttes, var i datteren, Lindas, begravelse. Det var et selvmord.

<> TEATER: <> Thomas Vinterberg
«Festen»

Hovedscenen, Den Nationale Scene, Bergen

Intelligent regi, imponerende scenografi og et presist ensemble.

Kvelden blir en sønns kamp for å komme til orde, for å bli hørt, for å bli trodd, mot en familie der hemmelighetene er ordløse og fortrengningsevnen stor.

Sårbart sinn

Gard Skagestad er fabelaktig som sønnen Christian, som endelig har mannet seg til et opprør. Han viser oss styrken og svakheten i et sårbart sinn presist, nakent og uten overspill. Like troverdig som hans far, Helge, er Bjørn Sothberg. Han gir oss en drittsekk så vennlig at vi skjønner hvordan slike får det til. Kim Sørensen overbeviser som familiens hyperaktive lillebror, et aggressivt, grenseløst og sårbart tegn på alt som er galt i familien Klingenfeldt-Hansen. Og vi forstår deres søster, Ingunn Øyens Helene, som så lenge helst vil dytte alt langt vekk. Slik vi kan kjenne igjen deres mor. Kjølig, fjern og vakker slik man blir når man for lenge siden ga opp å kikke i familiens mørke skap.Scenografien er både stor og imponerende - den er det som trengs for å sette rammen rundt hendelsene.

Bildene er elegant løst i raske, store skift. I de forskjellige rommene bølger kampen fram og tilbake, mellom fest og holdte masker og nakne oppgjør.

Sjelden opplever jeg en sal bli så stille som når de store oppgjørsscenene kommer, mellom far og sønner, far og døtre - den levende og den døde. Så bølger spillet tilbake til den groteske komedie igjen, fram og tilbake mellom det mørkeste alvor og den absurde humor.

Regiprestasjonen ligger også i at disse, de nesten umulige, vekslingene fungerer. Med ensemblet som klaviatur spiller regissør Vibeke Bjelke på våre følelser. Og ensemblets toner er reine og presise. Dette er en kollektiv seier for Den Nationale Scene i Bergen.

Anmeldelsen er basert på generalprøven.

Hele Norges coronakart