En helvetes historiker

Antony Beevor har med «Stalingrad» og «Berlin - Nederlaget 1945» gitt noen av de mest gruoppvekkende skildringene av krig som noensinne har vært nedtegnet. Nå skriver han om D-dagen.

ANTONY BEEVOR PEKER mot tanksen som står oppstilt utenfor Forsvarsmuseet på Akershus festning.

- Der har du en av dem! Det var slike russerne brukte da de rykket fram mot Berlin, forklarer han. - En sovjetisk tanks av typen 34/85. Den har til og med den rette lengden på løpet. Det var slik de lagde dem på slutten av krigen. I begynnelsen var løpet betydelig kortere...

Beevor er eksoffiseren, eksromanforfatteren og historikeren som har fornyet skildringen av andre verdenskrig med bøkene «Stalingrad» (1998) og «Berlin - Nederlaget 1945» (2002). Beevor er i Norge, og Dagbladet har tatt ham med til Forsvarsmuseet på Akershus. Med en viss interesse vandrer han gjennom salene der den norske rollen i krigen er dokumentert. Han stanser foran en soldat i tysk uniform.

- En frontkjemper, sier han på gebrokkent norsk.

- Var det virkelig 6000 av dem? Interessant. Og 700 døde? Det fantes også nordmenn i Berlin da russerne ankom. Rundt 100 norske soldater i SS Nordland. De var de viktigste styrkene i forsvaret av Hitlers siste skanse. Noen av dem ble drept, andre klarte å unnslippe, forkledd som sivilister eller som tyske krigsfanger. Og der har vi litt av en kanon!

Beevor peker på et enormt, svart våpen i et hjørne av museet, under et forgylt nazisymbol.

- En 88 millimeter antiluftvern-kanon. I Berlin ble de snudd vannrett og brukt til å skyte tanks. Et av de beste våpnene i hele andre verdenskrig...

DEN BRITISKE SUKSESS-forfatteren er blitt utgitt i 24 land. Som en slags blanding av Dante og Karsten Alnæs har han funnet en formel som fungerer. De to bøkene er sterke litterære konkurrenter til den bibelske apokalypsen med sine marerittskildringer av to av de verste slag som har vært utkjempet i verdenshistorien. Beevor skildrer et menneskelig mørke uten sidestykke, men med den moderne historikerens tilnærming. I teksten får enkeltindividene sin plass, side om side med den store oversikten. Han har selv militær bakgrunn fra 1960-tallet.

- Men jeg har aldri avfyrt et skarpt skudd mot noen, sier han.

- Men du skriver om krigen med atskillig innlevelse i vanlige folks situasjon?

- Tradisjonelt har historikere holdt seg til en viss type kilder; tall, oversikter og fakta. Jeg bruker også dagbøker, brev, rykter, personlige vitnesbyrd som forteller hvordan folk opplevde situasjonen. En krig kan ikke skildres som et sjakkbrett der man flytter brikkene fram og tilbake. Ingen av dem som deltok, opplevde den slik, ikke engang generalene. For de aller fleste var krigen kaos, frykt, sult, kulde, lidelse. Og rykter. Man visste så lite, hadde minimalt med oversikt.

- Hvorfor er andre verdenskrig bokstavelig talt i skuddet, i bøker, filmer, TV-serier?

- Det synes å være et behov for å forstå hvordan krig blir opplevd. I dag fins flere generasjoner som ikke selv har erfart krig. Å lese om krigen blir en måte å sette seg selv på prøve: Ville jeg holdt ut dette? Det er en viktig oppgave for en historiker å gi uttrykk for hvordan krigen fortonte seg.

I BUNNEN AV ANTONY Beevors bøker ligger et brennende spørsmål: Hvordan er dette mulig? Hvordan kunne for eksempel russerne drepe 13 500 av sine egne soldater i Stalingrad? Og hvordan kunne 130 000 kvinner bli voldtatt av soldater fra den røde armé under erobringen av Berlin?

- Ingen av disse spørsmålene er enkle. Og de har ingen entydige svar. Trolig ville ingen annen hær i verden hatt den totale ubarmhjertigheten overfor sine egne som skulle til for å holde stand i Stalingrad. Og alle voldtektene? Det er i hvert fall feil å skjære alle over en kam. Enkelte soldater deltok ikke i grusomhetene.

- Var det snakk om en hevnakt?

- Noe var hevn, men også russiske og jødiske kvinner i tysk fangenskap ble voldtatt. Den fryktelige sannheten er trolig at mange menn, neppe alle, ville kunne forvandles til voldtektsmenn dersom de under visse omstendigheter var utstyrt med våpen og brennevin og hadde minimale sjanser til å bli straffet. Enkelte mener at voldtekt utelukkende er en voldshandling som ikke har noe med sex å gjøre. Men det er for enkelt. Kombinasjonen av vanvittige anstrengelser og mangel på disiplin var antakelig avgjørende. Sivilisasjonen er sannsynligvis et betydelig tynnere lag enn vi liker å tro.

- Har du vært på jakt etter «det ondes problem» i disse bøkene?

- Jeg er ingen filosof. Historikeren kan bare gi bakgrunnsmateriale til en slik problemstilling. Han kan forsøke å forstå mest mulig av det som er skjedd. Men hva er ondskap? Hva er moral? Historikeren kan avdekke fakta. Filosofene kan gruble over ondskapens problem.

BEEVOR MANGLER IKKE framtidsplaner. Han har begynt å samle stoff til ei bok om D-dagen. Den kommer trolig ikke før om noen år.

- Fins det nye kilder også til fortellingen om D-dagen?

- Utvilsomt, særlig av det mer personlige og individuelle. Jeg vil fortsette å bruke private kilder også til den boka.

- Når man leser bøkene dine, får man følelsen av at man lytter til hundrevis av stemmer på én gang?

- Det er meningen. Det fins ikke én stemme som forvalter sannheten. Historien består av alle disse enkeltstemmene. - Du har også eksempler på galgenhumoren folk imellom?

- Berlinerne har en utpreget svart humor som kom sterkt til uttrykk i krigens siste dager. Mange av kvinnene som ble voldtatt, lagde vitser også om det.

- Var det ting som var så ille at du følte at du måtte droppe det, eller tone det ned?

- Enkelte øyenvitneskildringer var så sterke at jeg valgte å kutte dem ut. Jeg følte nærmest at det jeg skrev ble en slags skrekkpornografi. På den andre siden burde jeg kanskje ha tatt det med. Hvor jævlig det enn var: Det var jo faktisk sant, det også.

PÅ FORSVARSMUSEET: Vi tok den britiske historikeren Antony Beevor med til Akershus, der han fant en russisk tanks av den typen den røde armé brukte da den erobret Berlin. Beevor er ute på det norske markedet med «Berlin - Nederlaget 1945».