BOK: «Mamma og jeg har spist kveldsmat sammen hver fredag siden jeg flyt­tet til etasjen under henne, det er en evighet siden, jeg tror det er hun som har bestemt at det skal være sånn. Jeg har ikke hatt mot til å si at jeg helst vil slippe, og hver fredagskveld kjenner jeg meg som den brune delen av eplet, most etter fallet i gulvet.»

Møt Peter Venn. Han er førtifem år og livnærer seg som oversetter. Peter er bunnløst ensom. Den eneste han har kontakt med er moren. At dette forholdet ikke er særlig sunt skjønner vi allerede under deres første møte. Peter ringer på hos moren. Den lille damen med det stramme svarte håret åpner døra med et lumsk smil om leppene. Et smil «fylt av ondskap og elskverdighet».

Det er sjelden jeg har lest et mer skremmende og ondsinnet portrett av en dominerende mor. Peter hater henne. Det har han god grunn til. Hun har tvunget sin klumsete sønn til å flytte inn i leiligheten under henne, og den usunt morsbundne sønnen får ikke sove før han hører moren sovne. Han minnes nettene da han var liten. Han sov inntil henne og hun tviholdt den lille hånden hans. Dess mer han forsøkte å frigjøre seg, dess sterkere ble grepet hennes.