<strong>Ny bok:</strong> Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet en roman om et dysfunksjonelt forhold mellom mor og sønn. Foto: Agnete Brun/Oktober forlag
Ny bok: Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet en roman om et dysfunksjonelt forhold mellom mor og sønn. Foto: Agnete Brun/Oktober forlag Vis mer

En helvetes mor

Mor og sønn-forholdet i Skomsvolds siste bok er så foruroligende at det likner en grøsser av Roald Dahl.

Publisert

BOK: «Mamma og jeg har spist kveldsmat sammen hver fredag siden jeg flyt­tet til etasjen under henne, det er en evighet siden, jeg tror det er hun som har bestemt at det skal være sånn. Jeg har ikke hatt mot til å si at jeg helst vil slippe, og hver fredagskveld kjenner jeg meg som den brune delen av eplet, most etter fallet i gulvet.»

Møt Peter Venn. Han er førtifem år og livnærer seg som oversetter. Peter er bunnløst ensom. Den eneste han har kontakt med er moren. At dette forholdet ikke er særlig sunt skjønner vi allerede under deres første møte. Peter ringer på hos moren. Den lille damen med det stramme svarte håret åpner døra med et lumsk smil om leppene. Et smil «fylt av ondskap og elskverdighet».

Det er sjelden jeg har lest et mer skremmende og ondsinnet portrett av en dominerende mor. Peter hater henne. Det har han god grunn til. Hun har tvunget sin klumsete sønn til å flytte inn i leiligheten under henne, og den usunt morsbundne sønnen får ikke sove før han hører moren sovne. Han minnes nettene da han var liten. Han sov inntil henne og hun tviholdt den lille hånden hans. Dess mer han forsøkte å frigjøre seg, dess sterkere ble grepet hennes.

Nettopp slike bilder gjør at det å lese Skomsvold er en litterær-estetisk nytelse. Det er få norske samtidsforfattere som har en så hypnotisk og billedlig leken skrivestil som henne, noe hun viste allerede i debuten «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» (2009). Både jeg-person og handling liksom bretter seg ut ganske langsomt og overraskende, med bilder som er helt annerledes enn alt annet jeg har lest. Som da jeg-personen står og ser på en kjøttbutikk: «Det er gitter på vinduene, som om kjøp­mannen er redd for at kjøttstykkene skal rømme.»

Tematisk har forfatterskapet beveget seg nært forfatterens egen biografi, og den siste boka «Barnet» (2018) ble i mine øyne nesten klaustrofobisk jeg-sentrert og stillestående. Selv om også denne boka handler om mor og barn, er det befriende at Skomsvold nå har valgt seg en forteller og en tematikk som hvert fall i det ytre synes langt fra forfatterens eget privatliv. Innfallsvinkelen er derimot den samme. En jeg-stemme så isolert og tankemessig skakk at det nærmer seg psykiatrien.

Det er flere elementer i «I da jeg, i morgen du» som minner om en Roald Dahl-novelle. Peters far forsvant da han var to år. Ifølge moren låste han seg inn på soverommet fordi lille Peter var så urolig. Gutten så aldri sin far igjen. Han vokste opp med morens syrlige hint om at faren isolerte seg fordi han ikke orket sønnens nærvær. Da faren døde, forsvant han ganske umerkelig uten at Peter fikk et glimt av ham. Vi skjønner snart at morens versjon ikke stemmer, og etterhvert oppstår en foruroligende stemning som kan likne en psykologisk grøsser. Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over avslutningen, som virker noe lettvint. Men det er muligens fordi jeg har lest for mye krim.

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer