En helvetes musical

Satan og Saddam Hussein fikk ingen Oscar-nominasjoner for sine roller i animasjonsfilmen «South Park», men villmennene Trey Parker og Matt Stone klarte likevel å snike seg inn med en nominasjon for beste sang- uten at de bryr seg nevneverdig.

- Ikke spør oss om The Motion Picture Association of America! De godkjente faen meg ikke originaltittelen South Park «All Hell Is Gonna Break Loose»!

- Hvorfor ikke?

- Fordi den hadde ordet «helvete» i tittelen!

Trey Parker snakker fort, og med oppgitt intensitet om den amerikanske filmorganisasjonen MPAA, som avgjør hva som passer seg og ikke for det amerikanske publikum. Det moralske hysteriet rundt tv-serien South Park fikk MPAA til å følge produksjonen av filmen med amerikanske argusøyne.

Ironisk nok handler filmen nettopp om moralisme og filmsensur: en gruppe foreldre starter krig på grunn av en film de mener barna deres ikke har godt av å se.

- IDEEN BAK FILMEN kommer fra våre egne erfaringer med tv-serien South Park. Vi har alltid fått masse vanvittige anklager slengt etter oss, etter en stund begynner du bare å gjøre narr av idiotien, sier Matt Stone.

- Jeg husker vi satt der en dag og snakket om at hvis vi noen gang skulle lage en film, så skulle den begynne med at Kyle, Stan, Cartman og Kenny i South Park prøver å snike seg inn på en film med aldersgrense 17 år. Det vi visste var at filmen kom til å få 17-årsgrense. Vi visste at ungene kom til å snike seg inn på kino for å få sett den. Og vi visste at vi kom til å få masse dritt på grunn av det. At en eller annen mamma ville sitte på frokost-tv og være pisse forbanna, at hysteriske foreldre kom til å gå sammen og danne organisasjoner. Vi baserte filmen på det vi visste ville komme til å skje med den. South Park er kunst som imiterer livet, legger Parker til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Måtte dere kutte mye for å få filmen godkjent?

Parker smiler sleipt.

- For å være ærlig: alt MPAA ba oss om å kutte, erstattet vi med noe nytt som var mye verre...

- ...og mye, mye morsommere...

- ...etterhvert begynte vi å se på det som en slags idémyldring. Et godt eksempel er en internettscene fra filmen. Det var opprinnelig en kort scene hvor Kyle slår opp på internett for å finne ut hva klitoris betyr. Kyle ser på skjermen, som vi ikke ser, og sier: «Gutter, det er ei dame som suger tissen til en hest!» Så sier Stan: «Men er ikke det mamma'n til Cartman?» og Kyle svarer «Ja, det er mamma,n til Cartman», før Cartman sier, «Son of a bitch!» og så er scenen slutt. Du ser med andre ord ingenting. Likevel skriker MPAA «Nei, nei! Ingen vitser om dyresex!»

- SÅ BLE VI PISSE FORBANNA og mekka sammen en mye verre greie om en tysk avføringsvideo som ender med at mora til Cartman får munnen full av bæsj. Vi sendte den over til MPAA og de svarte «Takk, det er bedre». Det skjedde hver gang og vi tenkte «Hæ?». MPAA gjorde faktisk filmen eklere enn den var, forklarer Parker.

Selv om South Park bokstavelig talt er full av dritt, er det også mulig å forstå den som en alvorlig kritikk av det amerikanske samfunnet. Når vi bringer det på bane, nekter merkelig nok Stone og Parker for at det er det som er hovedpoenget med South Park. I stedet gir de uttrykk for tradisjonelle proamerikanske følelser.

- EUROPEERE DIGGER «SOUTH PARK» fordi de tror de ser hvor mye vi hater Amerika. Men vi elsker Amerika. Vi kunne aldri ha tenkt oss å vokse opp noe annet sted. Vi virkeliggjør den amerikanske drømmen, ikke sant, med fete Mercedeser og hus i Bel Air. We're styling! skriker Parker.

- I tillegg tror folk vi kødder med den høyrevridde moralistiske og konservative majoriteten i Hollywood. Tvert imot. Vi kødder med venstreradikale, som vil at staten skal kontrollere alt. Venstreradikalerne tror vi gjør narr av den konservative høyresiden, mens høyresiden tror vi gjør narr av de venstreradikale. Hahaha.

- Bruker dere systematisk fordommer til å kritisere fordommer?

Stone tygger litt på spørsmålet.

- Jeg tror det. Du er nødt til å vise frem fordommene for å gjøre narr av dem. Riksdekkende kanaler har ikke frihet til å gjøre noe annet enn den samme triste, vasne dritten om at rasisme er galt . Fordommer er så utrolig mye mer kompliserte. Du er nødt til å vise frem den fyren som alltid er klin fordomsfull. Så kan du slenge dritt etter ham.

- Er det grenser for hva dere kan kødde med?

- Nei, du må enten gjøre narr av alt eller ingenting. Og jeg tror det er det folk har skjønt, vi har ingen agenda, sier Parker.

- Så dere har aldri gått over streken?

- Nei. Det finnes ingen grenser for hva du kan kødde med. Hva skulle i så fall de grensene være? Det kan ikke finnes noen grenser.

- Er denne holdningen spesiell for vår generasjon?

- Jeg tror generasjonen vår endelig har forstått at det å gjøre narr av noe ikke nødvendigvis innebærer at du ikke bryr deg om det. Folk tror ofte at hvis du vitser med en hjemløs så betyr det at du tenker: «Jævla hjemløse, de bryr meg midt i rævva». Men det stemmer ikke. Det betyr bare at du kommer med en sosial kommentar. Det betyr bare at det finnes hjemløse der ute, mener Parker.

- Dere ble nominert til en Oscar for beste låt med låta «Blame Canada». Betyr det at verden har anerkjent South Park som musical?

- Nei. Og det er utrolig at årets beste musical sannsynligvis ikke får noen egen pris... Parker avbryter:

- ... men så sitter det jo bare drittsekker i Academy Awards. Vi driter i Academy Awards.

FØR DE FORLATER hotellet i Beverly Hills for å style videre i Bel Air, forteller Matt og Trey kort om hvordan South Park er et mikrokosmos av deres egen oppvekst i to ulike byer i Colorado. Matt er jødegutten Kyle og Trey identifiserer seg med Stan. Cartman er den feite gutten alle hakket på, mens uforståelige Kenny McCormack er fattiggutten fra nabohuset. På tampen avslører Stone og Parker en av serien og filmens store gåter: hvorfor stakkars fattige Kenny alltid blir drept.

- Vi syntes bare det var morsomt med en liten gutt som ingen forsto og så døde han. Etter den første julevignetten tenkte vi at Kenny var kul, men at han dessverre var død. Så bestemte vi oss for å vekke ham fra de døde, slik at vi kunne drepe ham hele tiden. Nå er «Oh my God, they killed Kenny» ett av de store varemerkene våre. Det er bare humor at Kenny dør, sier Parker.

- Men dere fikk bråk på grunn av det?

- Ja, det var en mor som truet med å saksøke oss fordi sønnen hennes het Kenny. Som om det er mulig å bry seg om dét. Det er bare til å le av.