En helvetes skuffelse

«Hellboy» lykkes ikke som spill.

HAN ER ET godt eksempel på at skjønnheten kommer innenfra, godeste Hellboy. Den store, røde demonen, som filer ned pannehornene i et forsøk på å framstå som «normal», er nemlig ikke spesielt pen.

Til gjengjeld er han både omtenksom og har en suveren sarkastisk snert, noe som gjør det til en stor fornøyelse å følge ham på jakten etter paranormale banditter. At han tåler kuleregn og er en djevel til å slåss, kommer bare som en bonus.

Med en så likandes helt og frittstående historie, kunne alt ligget til rette for et morsomt actionspill. «The Science of Evil» er ikke basert på den ferske «Hellboy 2»-filmen, og har derfor strengt tatt muligheten til å falle utenfor filmspillfella.

MEN, AKK NEI. Det vi får servert her er en smørje uten sjel, uten humor, uten mening.

Jakten på Herman von Klempt, det onde nazihodet i en krukke, fortelles via korte kuttscener blottet for sammenheng eller spenning - og store deler av spillet dreier seg om helt andre ting.

At historien i slike actionspill er av den svake sorten kan vi være vant til, men slåssingen må i det minste fungere. Det er tross alt nesten det eneste du gjør fra start til slutt.

RIKTIGNOK HAR Hellboy noen imponerende manøvrer, men de er kanskje hakket for imponerende ettersom du kan hamre deg gjennom spillet med de samme knappene - den eneste motstanden finner du i bossene som dukker opp innimellom.

Det blir fort repetitivt, og kombinasjonen av få, lite varierte og lange brett gjør ikke spillet noe videre godt.

En helvetes skuffelse

Med skuespiller Ron Perlman og «Hellboy»-skaper Mike Mignola med på laget, var det lov å håpe på noe ålreit. Dessverre ble det bare med håpet.