En herlig graut av rock, jazz og blues
Hedvig Mollestad Trio blir tøffere for hvert album.
ALBUM: Hvor går grensa mellom tung rock, blues, bluesrock, frijazz, jazzrock, psykedelia og progressiv musikk? Ikke spør Hedvig Mollestad Thomassen, for hun kan trolig ikke svare. Ikke er det så viktig, heller.
Hun bare spiller alt sammen, gjerne samtidig. En enfant terrible...
Intrumentalt Hun vakte en viss oppsikt da hun spilte under South By Soutwest-festivalen i Austin i mars. Selveste David Fricke, senior writer i Rolling Stone Magazine, skal ha vært et stort smil da han hørte dem.
Han har sans for norsk kvalitetsmusikk, og er uttalt fan av band som BigBang, Motorpsycho og nå altså Hedvig Mollestad Trio.
Eget sound Det er en vanskelig sjanger, men du vet det er god instrumentalmusikk når du ikke savner vokalen.
Trioen har gjennom to tidligere album dyrket fram et eget sound, suggererende og sugende jazzbluesrock - uten vokal, men med tilhørende herligheter.
Her er både kontante gitarriff og sugende rytmer som tøyes og dras.
«Penere» gitartone Musikken kommer enten som et drønn, som i «Arigato, Bitch», «Liquid Bridges» og «La Boule Noire», eller den slentrer av gårde som i avslutningslåten «Pity The Children».
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
