En herlig røre

Et kongelig comeback.

CD: Pearl Jam entret grønsjrockscenen med et album som det fremdeles står meget stor respekt av. «Ten» (1991) er intet mindre enn en moderne klassiker med låter som «Jeremy», «Alive», «Even Flow» og «Black». Albumet etablerte Pearl Jam som storselgere i grønsjens førstedivisjon, men bandet fikk ikke slike stor gatetroverdighet som Nirvana , Soundgarden og Alice In Chains .Gjennom hele 90-tallet ga bandet ut stort sett solide plater, men interessen dalte - slik den gjorde for de fleste av de ekte grønsjbandene. Men Pearl Jam har ikke lagt inn åra, og takk for det. For det selvtitulerte albumet er et drivende godt stykke rockhåndverk. Her er mer klassisk rock enn snerrende hovmodig grønsj, og takk for det.

Sprudlende overskudd

Men her viser Pearl Jam muskler og et sprudlende overskudd som kler de gamle heltene. Pearl Jams fremste varemerke er Eddie Vedders skjelvende, karismatisk og suggererende vokal. Og den er ikke blitt dårligere med åra. Stemmen virker ikke så inderlig og desperat lenger. Men det er helt ok, for de middelaldrende herrene i bandet er sikkert heller ikke så på tuppa. Ekte band er som godt, brunt brennevin. Som ung og fersk river den i halsen, er tøff og kompromissløs. Men med alderen blir både god alkohol og rocksignaturer mer vellagret og balansert uten å miste brodd. Slik føles det med Pearl Jam anno 2006. Ikke at bandet er kjent for å gi ut dårlig vare, men dette her bare føles så riktig.

Fandens framdrift

Varemerket, de gode låtene, det medrivende kompet og de kvasse gitarene som hastig driver låtene framover, er til stede. «Pearl Jam» er så å si fri for bandets maniske preg, men er like eggende og full av fandens framdrift. Høre bare på «World Wide Suicide» og «Comatose» og «Severed hand».