En hilsen til Karoli

Hvis du liker politisk korrekte historier med sunt og sannferdig innhold, kan du bla videre: Dette er ment som en hilsen til Norges mest berømte sigøynerfamilie - hvor dens tallrike medlemmer enn måtte befinne seg.

På 80-tallet befant en del av dem seg på Abildsø, Oslo. Sigøynerne skulle integreres, kommunale ferdighus ble smelt opp. Da gikk ellers fredelige familiefedre bananas: Vannrør ble knust og bygningssabotasje ble utført i nattemørket. Pakistanere kunne til nød gå, men sigøynerpakk skulle ikke Hansen & Olsen ha i nærheten av rekkehushagene sine.

KOMMUNEN HOLDT på sitt. Sigøynerne skulle integreres, assimileres, fornorskes, fortøyes. Og Karoli-familien kom med campingvogner og ungeflokker. Hadde de enda vært fattige, så man kunne fått gleden av å synes synd på dem. Men Karoliene hadde blanke Mercedeser og feite gullkjeder. Damene hadde fotside minkkåper med høyhælte svanedunstøfler under! Det ble for mye for Hansen & Olsen. De produserte underskriftslister for «å bevare roen i veletablerte boområder» og lot tenåringssønnene sine tagge de mer direkte meldingene om at sigøynerpakket burde ha seg vekk.Det var da vi raddisene i strøket bestemte at noe måtte gjøres. Vi måtte vise at det fantes nordmenn som tenkte annerledes, som tålte de forskjelligste livsformer. Vi kjøpte konfekt og forberedte velkomsttale. Vi kunne vår historie, vi visste om århundrers trakassering av en hel folkegruppe. Drevet av radikaleres evinnelige skyldfølelse, en dose ubevisst sigøynerromantikk, sinne mot norskeper-rasistene, pluss et oppriktig ønske om å oppføre oss som skikkelige mennesker troppet vi opp.Polykarp Karoli - ære være hans minne! - ga audiens. Som den kongen han var utnevnt til, tronet han i høysetet. Over ham glitret en prismekrone. Rundt ham satt damer i blonder og tyll. I bakgrunnen sto livvaktene, de voksne sønnene. På gulvet krabbet en hel barnehage. Og der sto vi, humanismens voktere, med en kilo kong Haakon og en godt forberedt velkomsttale som understreket at ikke alle nordmenn led av den stupide fordom at sigøynere var tyvaktige.Få år seinere vandret Karoliene inn i Norges Bank og lurte til seg 25 millioner kroner i bytte mot en koffert full av juggel kalt edelsteiner.Femogtjue millioner i cash!

Artikkelen fortsetter under annonsen

DETTE ER EN AV DE aller beste historiene jeg vet om. På en grå dag er det nok bare å sneie denne historien for å bli i godt humør. Hvorfor? Men så se scenen for dere: Sigøynere, representanter for Europas mest mistenkeliggjorte folkegruppe, selve inkarnasjonen av godtfolks skurkebilde, menn med svarte sleiker og rosa skjorter - og hva klarer de? Å lure Norges Bank trill rundt. Å lure godtroende radikalere trill rundt. Å begå et av norgeshistoriens råeste kupp, uten bruk av vold eller våpen.Er den slags morsomt? vil folk flest fnyse. Avslører ikke Karolienes 80-tallskupp at sigøynere er og blir skurker og at radikalere er og blir snillistiske idioter? Noen vil gå enda lenger: Jeg vet om ansatte i stat og kommune som blir morderiske ved tanken på millionene som er pøst inn i velmenende sigøynerprosjekter. Og hva ga sigøynerne tilbake? De lot ugresset gro. De lempet sponsete stilmøbler ut i snøen. De strødde om seg med søppel. De tok ungene ut av skolen uten å si fra til spesiallæreren. De koblet til campingvognene og kjørte sin vei. De kom tilbake og begikk en svimlende svindel. Kan det tenkes råere måte å vise fingeren på enn å bløffe til seg 25 millioner i bytte mot en koffert full av glassperler?

I ÅREVIS har jeg vært fiksert på denne historien. Jeg har brukt den som syretest. Det samme skjer gang på gang: Ved sigøynere går grensen, også for erklærte antirasister. «I en opplyst verden er det fremdeles okay å hate sigøynere,» skriver Isabel Fonseca i boka «Bury me standing. The gypsies and their journey» (Vintage 1996).

OG HATET har ikke bare vært verbalt. I forrige århundre var Heidenjachten, sigøynerjakt med drap som mål, en populær sport. I Auschwitz/Birkenau ble 21000 sigøynere myrdet. Fram til 1970-tallet var det vanlig i flere europeiske land å tvangssterilisere sigøynerkvinner i forbindelse med andre gynekologiske inngrep. På 1990-tallet er det østeuropeiske snauskaller som står for sigøynerjakten, også med drap som mål.I løpet av ei uke har 17 sigøynerfamilier fra Slovakia landet i Norge. De vil ikke bli mottatt med åpne armer. «Bare synet av en sigøyner er nok for å vekke aggresjon hos den jevne europeer,» skriver Fonseca. Hun dokumenterer historien: Særlovene som oppsto i de fleste stater allerede på 1500-tallet. Hun viser hvordan sigøynere har tviholdt på sin egen kultur på tross av alle angrep. Og hun har noen overraskende teorier om hvorfor frykten for sigøynere stikker så dypt. «Bury me standing» er en kunnskapsrik og ikke minst utfordrende dokumentar som burde bli oversatt til norsk.

  • Tove Nilsen er forfatter.