Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Storm mot Ropstad

En himla forbanna støy må regjeringen og Ropstad tåle

De klager alltid på folkeskikk når folket er mot dem.

Kommentar

Det er rart med det, men enda en gang er likestilling, kvinners og skeives rettigheter, gjenstand for politisk hestehandel. Venstre trengte sårt en liberal sak partiet kunne profilere seg på, mens Erna Solberg fint kunne klare seg uten «støy» om Kjell Ingolf Ropstads konservative syn på abort, likestilling og skeives rettigheter.

Dermed ble likestilling og LHBT+ lempet over til Kulturdepartementet som består Ropstad-testen; kan du ta et politikkområde, kan du ta flere.

Det gir liten mening å flytte likestilling til kultur, bortsett fra at Trine Skei Grande har festtalen ferdigskrevet og kunne feire på homoklubben London i Oslo tirsdag kveld. For en Venstre-leder som slåss med sperregrensen og får kjeft for illiberal høyredreining, er tittelen «homominister» slett ikke ueffen. Dette er en perfekt jobb å profilere seg på.

Hvis man ikke gjør jobben.

For Ropstad er det en befrielse å slippe alt det liberale og progressive som følger med en slik statsrådspost. Gå i Pride-parade, stille i likestillingsdebatter, hylle 8. mars.

Nei, det hadde vært et mareritt.

Ropstad kan konsentrere seg om den tradisjonelle kjernefamilien i et enda mindre departement, men med en tung, tung symbolverdi for KrF som sliter med både sperregrensen og splittelse.

Så vinn-vinn der. De to småpartiene fra sentrum får slengt til seg to dels motstridende fanesaker de kan profilere seg på. Trine kan gå i regnbuens farger først i Pride, mens Kjell Ingolf kan late som om den norske familien er gudfryktig og ensfarget.

Erna Solberg prøver seg på kunststykket å få tannpastaen tilbake på tuben når hun lar KrF innskrenke abortrettigheter, få vetorett i biotekpolitikken og åpne for diskriminering av homofile igjen. Det vekker sterke reaksjoner langt inn i egne rekker.

Det er en enkel grunn til at KrF er på vei inn i den politiske solnedgangen. Det handler ikke om fordommer mot konservative kristne, slik KrF og regjeringsapparatet prøver å spinne det i disse dager. Dette er en flertallsregjering på kollisjonskurs med flertallet. Nordmenn flest er rett og slett mer progressive, mer liberale og mer likestilte enn den nye flertallsregjeringens politikk står for. I flere tiår har velgerne faktisk vist seg vel så progressive som Stortinget, både når det gjelder asylpolitikk og innvandring, likestilling og bioteknologi.

Nordmenn har ønsket endringene som har kommet når det gjelder mangfold og rettigheter for minoriteter. Men det er mulig vi har glemt hvordan vi har kommet dit, at vi er verdens mest likestilte og lykkeligste land.

En hovedgrunn er samarbeidet mellom politikerne og kvinnebevegelsen, den såkalte statsfeminismen. Det er en modell som har blitt utvidet til flere likestillingsområder enn kjønn, og en modell resten av verden misunner oss og har forsøkt å kopiere. I Norge var den tverrpolitisk fundert - og det er en grunn til at Høyre-kvinner står beinhardt opp mot Erna når hun tukler med abortloven.

Dette er dypt forankret i hvordan abortloven og norsk likestillingspolitikk ble til. Unge Høyres leder Sandra Bruflot kan sin historie og lar seg ikke lokke av bekvemmelighet. Det er modig, men også typisk for debatten som går. Det er bare regjeringsapparatet som forsvarer, angriper og lager spinn.

Nettopp fordi staten har bidratt med lovverk og finansiering, har utviklingen også vært kunnskapsdrevet. Vi vet mye om hva som virker og ikke virker, fordi vi har hatt gode fagmiljøer, blant annet i Likestillingsdepartementet, men også i andre ressurssentre som ombudet og forskningsinstitusjoner.

En regjering som skryter av å være kunnskapsbasert, burde ivareta slike sentrale fagmiljøer, ikke splitte dem opp. I hvert fall ikke gjennom en tilfeldig politisk løsning.

Likestillingsdepartementet har hatt en overordnet funksjon. Mange har derfor luftet at det skal gis direkte innflytelse gjennom arbeidsdepartementet, for eksempel, eller justis. Det er blitt forkastet nettopp fordi man ønsket å bevare et lite fagmiljø som kunne blitt overskygget i et større departement.

Kulturdepartementet gir ingen mening og virker mer som en bekvem løsning enn en gjennomtenkt en. Venstre og Trine Skei Grande er for likestilling og homoer, men hvilken kraft og styrke kan de tilføre? Bortsett fra å bryte opp et fagmiljø og løsrive det fra det ene departementet hvor det hadde styrke? Blir det mer penger, eller bare regnbueflagg og festtaler?

Kombinasjonen av politisk vilje og kunnskap har vært nøkkelen til norsk suksess på likestillingsområdet. Det handler om tilsynelatende enkle ting, som hva får kvinner til å føde flere barn samtidig som de deltar i yrkeslivet. Det handler om mer kompliserte spørsmål som bioteknologi, hvor norske miljøer har ressurser og mulighet til å være i tet, men nå blir stoppet av regjeringen. Det handler selvsagt om grunnleggende menneskerettigheter for LHBT+. Og diskrimineringsvern i vid forstand.

Noe av det forskningsmiljøet med professor Hege Skjeie i spissen etterlyste av norske politikere, var et vern for sextrakassering. Lenge før metoo-bevegelsen. Lenge før tilfeldige kjendiser twitret om det og alle begynte å snakke om det, var det norske fagmiljøet på ballen.

Bare synd de ikke tok den. Men ofte har de tatt den.

Det har ikke vært en tilfeldig suksess, men en systematisk utvikling bygget på informasjon, kunnskap og nedbygging av fordommer.

Nå er fordommene invitert inn i regjering. Og får innflytelse. Selvfølgelig reagerer mange sterkt på det.

Jeg blir oppgitt når jeg ser alt fra Klassekampen-redaktører til folk i regjeringsapparatet, avskrive reaksjonene mot Ropstad som identitetspolitikk. Samtidig som de oppfordrer til å være mer opptatt av viktigere ting, økonomi og sånn. Som om ikke likestilling handler om fordeling, systemkritikk og rettferdighet. Nok en gang blir kvinner og minoriteter bedt om å snakke om noe annet, også fra venstresida.

Det er maktas språk. Kvinner er vant til det. Kvinnelige politikere engasjerer seg ikke i likestilling hvis de vil opp og frem. Så det virker.

Det virker når makta rykker ut mot kritikk og kaller det personforfølgelse. La oss heller være saklige og rause mot hverandre, sier de, som vil innskrenke kvinner og minoriteters rettigheter uten å ha noe som helst mandat til det. Det er rett og slett et demokratisk overgrep. Og det reagerer heldigvis folk på.

Så ikke snakk om raushet til dem som reagerer på gjerrighet. Man ser flisen i andres øye, men ikke bjelken i eget.

Jeg kjenner lusa på gangen. Den snakker alltid om folkeskikk når folk er mot den. Den snakker alltid om at du må snakke om andre ting. Jeg angrer ikke når jeg setter foten ned. På lusa.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.