HAR SKREVET OM SORG: Forfatter Kristian Fjellanger opplevde å miste både mora og faren i løpet av kort tid. Foto:Andreas Øverland
HAR SKREVET OM SORG: Forfatter Kristian Fjellanger opplevde å miste både mora og faren i løpet av kort tid. Foto:Andreas ØverlandVis mer

En historie om stor sorg og vrange husnisser

Kristian pleide å være tjukk. Nå har han skrevet en bok om å være lei seg.

Meninger

Forrige gang Kristian Fjellanger skrev bok var det en humoristisk avhandling av hvordan han ville gå ned i vekt for å pule mer. Lanseringen av boken ble kronet med at forfatteren selv stilte naken på forsiden av Dagbladet.

Denne gangen har Kristian (ja, vi er på fornavn) gått langt mer alvorlig til verks og skrevet om å være lei seg. Bakgrunnen for boka «Sorg. Ei lita bok om å være lei seg» er forfatterens tap av først mammaen og så pappaen og følelsen av å plutselig oppdage at en er foreldreløs. For hva gjør man egentlig når man plutselig står der, i midten av 30-årene, og plutselig ikke har en pappa å ringe til? Hvordan håndterer man det sorte hullet i brystet som ingen andre verken kan føle eller se, men som kaster en mørk skygge over tilværelsen som det er umulig å unnslippe?

Hverdagsnært og personlig

Det er neppe mulig å lage en oppskrift på hvordan man skal takle sorg, men Kristian har skrevet nært, troverdig og tidvis lettbeint og humoristisk om hvordan det var for han. Han tar oss med ned i sitt eget sorte hull og gir både seg selv og leserne noen nyttige tips på veien. Til og med en egen spilleliste for sorg og tips til TV-serier blir vi innviet for.

Det siste er forfatterens kanskje største styrke. Nemlig skildringen av det konkrete. Om utfordringen ei hverdagen som ikke forsvinner. Om hvordan selv de minste oppgaver føles uoverkommelige og hvordan han gikk frem, med varierende hell, for å takle dem.

Mamma har alltid vore oppteken av jul, og det er enorme mengder julepynt i kjellaren. Mange hundre nissar. Eg ber opp kassane. Det er mange. Set nissane og englane utover bordet. Prøver å sette dei opp slik mamma ville gjort det. Eg får det ikkje til. Eg grin litt. Røyker ein sigarett i skjul. Ein av mammas beste vener kjem. Ein klok mann. Han får kaffi, og me snakkar. Om laust og fast, og om mamma. Eg fortel om kor forbanna vanskeleg det er å sette opp desse helvetes nissane slik at det vert rett, slik at det vert som det alltid har vore. Han gir meg rådet eg treng. – Du får sette opp ein nisse. Når du er nøgd med korleis den nissen står, set du opp den neste.

Avsnittet over er typisk for hvordan forfatteren tar for seg livets små og store utfordringer samtidig som han er veldig, veldig lei seg. Rådet er trolig anvendbart til mer enn å sette opp nisser i hjemmet og er et råd forfatteren selv synes å ha brukt i omgangen med boken. Historien er sammenhengende, men godt oppdelt i oversiktlige temaer underveis og med passe korte kapitler som gjør det enkelt å lese litt og litt eller mye på en gang hvis man er i det humøret. Hele boken er for øvrig ikke lengre enn at den er unnagjort med noen timers lesing.

Sorgens ulike forventninger

Kristians bok om sorg er både personlig og politisk og noen steder er den begge deler. Han gjør enkelte interessante betraktninger om hvordan sorgen møtes og håndteres i samfunnet. For eksempel er de ekstremt kjønnede forventningene til sorg og den like kjønnede håndteringen av sorg særdeles tankevekkende i en tid der selvmordsraten blant menn skyter i været.

Allikevel er nok boka aller best når den er på sitt mest personlige. Det er på det helt nære planet at leseren virkelig kan bli kjent med forfatteren, noen steder på en slik måte at det føles som man er med han i sorgen. Man føler virkelig med Kristian når man leser denne boken samtidig som man kan kjenne seg igjen i situasjonene.

Boken kan leses både for å tenke litt over livets virkelig store spørsmål, for tips til hvordan man kan takle katastrofen når den inntreffer, som en kommentar til sorgens plass i samfunnet eller hvis man trenger å føle seg litt mindre alene neste gang man er opplever stor sorg.

Boken er tross sitt alvorlige tema heller ikke fri for en viss optimisme. Kanskje akkurat nok til at den kan fungere som en slags forsikring for de mange som opplever mørke dager og lengter etter våren. Den kommer til slutt.

Kristian Fjellanger og artikkelforfatteren er nære bekjente.