RØRENDE ØYEBLIKK: Den tyske kansleren Angela Merkel og Frankrikes president Francois Hollande reiste seg på første rad, tok hverandre i hendene og hevet dem sammen.  Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
RØRENDE ØYEBLIKK: Den tyske kansleren Angela Merkel og Frankrikes president Francois Hollande reiste seg på første rad, tok hverandre i hendene og hevet dem sammen. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

En historietime

Det er bedre å slåss rundt bordet enn på slagmarken.

Don't mention the war, advarte hotellverten, Basil Fawlty, spilt av John Cleese i den britiske komiserien «Hotell i særklasse», da han fikk tyske gjester. Han glemte raskt sine egne formaninger til personalet og fornærmet tyskerne på det groveste ved å parodiere Adolf Hitler i hanemarsj.
- Kan du slutte å snakke om krigen, bønnfalte en av tyskerne.
- Meg?? Det var dere som begynte.
- Det gjorde vi ikke.
- Jo, det gjorde dere. Dere invaderte Polen.

Under prisutdelingen i Oslo rådhus i går formiddag snakket alle om krigen, ustoppelig, både den første og andre, de før, etter og innimellom.
Ingen ble fornærmet. Tyskland satt mellom Frankrike og Polen uten at det førte til håndgemeng.
Det viste hvilke dype sår som er leget og alvorlige konflikter som er lagt døde. På veldig kort tid. I historien et blunk.
Krigen er like gammel som Europa, som EU-president Herman van Rompuy sa i sitt personlige og gripende Nobel-foredrag. Det gjør inntrykk når krigshistorien er så sterkt sammenvevd med prisvinnernes familiekrønike og geografi. Det er ikke langt tilbake i tid, ingen helteepos om slaget på Kosovo-sletten i 1389, men opplevd og fortalt av fedre og bestefedre i vår tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Norge er vi mer opptatt av smørpriser enn skyttergraver. Forrige århundres herjinger har ikke satt like sterke spor i vårt nasjonale minne som hos fredsprisvinnerne.
Nobelkomiteens leder, Thorbjørn Jagland, trakk fram forsoningen mellom Tyskland og Frankrike etter annen verdenskrig som «den mest dramatiske forsoningen vi kjenner i historien». Det er ikke helt det samme som en svenskevits.
Da reiste den tyske kansleren Angela Merkel og Frankrikes president Francois Hollande seg på første rad, tok hverandre i hendene og hevet dem sammen. Et rørende øyeblikk. Du må være norsk for ikke å mene det.
Det var kanskje ikke et like ikonisk bilde som da deres forgjengere, svære Helmut Kohl og lille Francois Mitterand, holdt hverandre i hendene på slagmarken i Verdun i 1984.
Men Europa kan sårt trenge et nytt bilde på samhold, og det viste seg i går i rådhuset, hvor 21 statsoverhoder hadde funnet veien på vegne av unionen. Da de paraderte opp midtgangen, var det norske fraværet påfallende i en sal full av nordmenn.

Når Europa er i krise, er vi ikke en del av løsningen. Vi blir ikke en gang spurt, men må pent vente på at etterdønningene velter over oss. Det eneste vi kan gjøre er å stenge grensene, heve tollen og håpe på det beste.
Don't mention the crisis, syntes likevel å være dagens formaning. Krisen ble så vidt nevnt, men satt inn i et historisk perspektiv, som da Van Rompuy medga at dagens unge neppe forbandt EU med fred.
Det er ikke rart, sa han, at interessene smalner og frontene hardner når fundamentet rystes. Det er den verste økonomiske krisa på to generasjoner. Han trengte ikke minne om hva som skjedde sist gang depresjonen rammet.
Men for nordmenn er krisen fjern og linjene til historien løsere. Tross vårt naboskap mot øst, gjør det ikke inntrykk at neste medlemsland er Kroatia. Deretter Montenegro. Utvidelsen mot øst er et demokratisk prosjekt som blir lagt merke til i resten av verden og forhåpentlig kopiert. Sånn sett er EU en modell for andre konfliktområder.

At 400 kalde nordmenn kvelden før protesterte mot prisen og norsk medlemskap, avskrekker neppe EU-ledelsen når nynazister marsjerer i gatene i Aten og en generasjon europeere står uten arbeid og framtid. EU har større bekymringer enn norsk ostetoll, men det er forståelig om de stusser over nordmenns manglende deltakelse i sine nærmeste handelspartnere.
Vi er jo lidenskapelig opptatt av overnasjonale prosjekter andre steder i verden. Vi går til og med i krigen for dem. Men når det kommer til nabolaget trekker vi oss ut.

EU-lederne var ikke uten selvironi. Unionen består av land uten kystlinje som krangler om fiskekvoter, og land med arktisk klima som krangler om olivenolje. EU er i bunn og grunn en evigvarende krangel, og det kan hende de er lettet over at Norge med sine ressurser ikke har en stemme, men må godta alt EU dikterer.
Vi er som Basil Fawlty, besatt av gamle konflikter, uten evne til å fire, men likevel avhengig av gjestene.

Imens går Europa til helvete uten vår hjelp. Igjen.