En historiker i Disneyland

Forenklende, forskjønnende og forsonende historieframstilling.

Les resten av ukas bokanmeldelser

BOK: Hvis skihopping er en metafor for forfattervirksomhet, nøyer de fleste seg med stor eller liten bakke. Jan Kjærstad med sin trilogi og Tor Bomann-Larsen med sitt påbegynte firebindsverk om det norske kongehuset i moderne tid, må imidlertid regnes som skiflygere.

Karsten Alnæs sprenger likevel metaforen, han har bygd en gigantbakke, fire- fem ganger så stor som den største skiflygingsbakken, og her holder han på alene. Like etter at han fullførte et fembindsverk, «Historien om Norge», begynner han på et nytt, «Historien om Europa».

Høstet storm

«Historien om Norge» ble skarpt kritisert for urettmessig bruk av tidligere framstillinger. Offentligheten sitter igjen med et inntrykk av at forfatteren hadde gitt etter for press om å sløyfe et fra forlagshold antatt lesehemmende og tyngende noteapparat. Forlaget og Bokklubben kom videre dårlig ut fordi de for lenge lot forfatteren ta denne stormen alene i en diskusjon som dreide seg om det kanskje største litterære kulturindustrielle produktet i Norge.

Gyldendal burde straks ha gitt forfatteren ly i stedet for å krype i skjul bak sin forfatter. Det virket ikke som om forlag og bokklubb var klar over hva det innebar å være forlegger og ha redaktøransvar.

Andre sider ved Karsten Alnæs' historieverk har beklageligvis kommet i skyggen av diskusjonen om kildebruken. Historie er et i utgangspunktet populært og ofte et fortellende fag. Det er derfor liten grunn til å popularisere historiske verker. Det er derfor ikke popularisering, men dobbeltpopularisering Karsten Alnæs bedriver.

Selv om det kildemessige her ser ut til å være i orden, bygger han på tidligere framstillinger, slik så mye historieskriving gjør. Det kunne derfor hevdes at denne dobbeltpopulariseringen representerer en slags disneyfisering av historien.

Fortelling

Den består både i en ganske hensynsløs utnyttelse av de to betydningene til ordet historie, faget historie og eventyr, fabel eller fortelling. Bare en liten del av historien lar seg konvertere til fortelling, alt dette blir borte her. Videre består den i at Karsten Alnæs benytter sin makeløse evne til å utarbeide et sammenhengende hele, en stor fortelling av alle småfortellingene. Der andre ville knote og stotre for å sy det hele sammen, produserer Karsten Alnæs tilsynelatende ubesværet sømløs prosa.

Disneyfiseringen består for det tredje, i alle fall gjelder det dette bindet, i at historien konverteres til biografi. Fra å være en liten hjelpedisiplin i historiefaget, blir korte biografier av de mest kjente personene fra epoken bærende for framstillingen. Dette er reduksjon av historien med store ideologiske konsekvenser. Men også utvalget av hvilke personer som biograferes, kan kritiseres.

Indre og ytre

Dette bindet består av fortellinger om de fremste kunstnerne og tenkerne, mens økonomer og naturvitenskapsmenn blir stemoderlig behandlet. Handelsmenn, politikere og håndverkere er også så å si radert bort. Det som har vært Karsten Alnæs' varemerke - å vise at også anonyme, vanlige folk har en historie, og at de har bidratt til å skape historien - dette er det bare rester av hist og her.

Kunstnerne og tenkerne i dette bindet møter historien som noe ytre, gjerne som besværligheter i form av dårlig økonomi, helseproblemer og krig. Slik reduseres historien til en kulisse eller noen som hindret disse enernes utfoldelse, til noe de måtte overvinne for å realisere det vakre eller det sanne. Ut av teksten stiger det en forestilling om at historie tilhører den ytre verden og i grunnen er ond og foranderlig, mens menneskets indre er godt, vakkert og uforanderlig. Denne forestillingen aktualiserer ikke historien, som det står på bindets smussomslag, men truer med å avskaffe den. Men det er noe som er verre: forskjønningen av Europa som skjer i «Besettelse».

Fra 1600 til 1800 ble det som i dag kalles den globale økonomien etablert. Først skjedde dette med opprettelsen av verdensomspennende handelskompanier og hardhendt merkantil underordning av koloniene. De var til for morderlandet.

Hvorfor ikke?

Europeernes slavehandel behandles ikke, hvorfor? Koloniene ble i denne perioden hindret i å utvikle næringsliv som kunne konkurrere med moderlandets. De nordamerikanske koloniene rev seg derfor løs gjennom frihetskrigen 1775- 1783 med en konstitusjon som var langt mer demokratisk enn det engelske forbildet. Karsten Alnæs er inne på at den ble en viktig inspirasjon for den franske revolusjonen, men tar ikke konsekvensene av at innføringen og realiseringen av det moderne demokratiet i Europa var politisk inspirert av bestrebelser i koloniene på å gjøre seg fri fra nettopp europeisk undertrykkelse.

Ikke på hjemmebane

Hvordan er dette bindet på sine såkalt egne premisser? De fleste maleriene som brukes som illustrasjoner, omtales uinspirert, lyset faller inn fra venstre og liknende. Et unntak skal gjøres for Goya, skildringen av hans liv og virke er dette bindets høydepunkt, og den egner seg ypperlig for å illustrere et historisk forløp.

Men da Alnæs nærmer seg Immanuel Kants middagsbord og vil diskutere rom, tid og de 12 kategoriene, har han gått feil. Det har fungert utmerket da han oppsøkte kjøkkenpiken og fulgte hennes arbeidsdag, men i møte med Kant og Goethe blir det noe stivt og tvungent og for ærbødig.

Mange lesere

På tross av alle innvendingene som kan reises mot dette bindet, er det likevel hevet over tvil at både «Historien om Norge» og «Historien om Europa» vil finne mange lesere i mange år. Verket vil rage i framtidige litteraturhistorier som en gigantisk kraftpresentasjon, Alnæs' kollegaer med et par unntak blir puslete i forhold. Han vil mer, våger mer og tør å utsette seg for kritikk som han nok i de aller fleste tilfeller selv har antesipert. Karsten Alnæs' pasjon for alltid å søke den historiske virkeligheten som tema er beundringsverdig også når han kommer flaksende som ei kråke nedover gigantbakken sin.

<!--BTEK0--> HVA ER HISTORIE? Dagbladets anmelder Espen Søbye er ikke i tvil om at Karsten Alnæs (bildet) har skrevet seg inn i litteraturhistorien med sine bindsterke verk. Ikke desto mindre skriver han som om «historie tilhører den ytre verden og i grunnen er ond og foranderlig, mens menneskets indre er godt, vakkert og uforanderlig».