BLODIG HISTORIE: Den engelske forfatteren og historikeren Simon Sebag Montefiore har skrevet bok om Jerusalem. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
BLODIG HISTORIE: Den engelske forfatteren og historikeren Simon Sebag Montefiore har skrevet bok om Jerusalem. Foto: Lars Eivind Bones/DagbladetVis mer

En historisk katalog over menneskelig grusomhet

Simon Sebag Montefiore har skrevet bok om Jerusalem.

(Dagbladet): Simon Sebag Montefiore er en litt uvanlig historiker. Han har hevdet at han pratet bort det meste studietida, før han tilbrakte noen år som selvsikker, men ikke alt for vellykket bankmann i New York.

Så meldte han seg på som utenrikskorrespondent, før han skrev sin første biografi: Om Potemkin og Katarina den store. Den boka ga ham venner i Kreml.

Som om ikke Montefiore har en imponerende venneliste som det er.

Middag med ministeren Prins Charles er en venn, og visstnok også æresgudfar for hans kone, romanforfatteren Santa Montefiore, født Palmer-Tomkinson. Det var i deres bryllup Prins Charles valgte å første gang vise seg offentlig med Camilla Parker Bowles.

Og det var Montefiore som introduserte statsminister Cameron og prins Charles for hverandre, under en privat middag hjemme hos Montefiorene.

Ikke at slikt er noe Montefiore snakker om. Han er i Norge for å presentere en biografi av en by: «Jerusalem - biografien» blir utgitt på norsk denne uka.

Ny type historiebok Montefiore mener han har brukt et nytt konsept, og laget en ny type historiebok.

- Jeg ville ikke skrive en bok som bare kom til å bli lest av spesialister. Den er skrevet slik at folk som aldri har lest historiebøker, eller ikke engang vet hvor Jerusalem er, kan lese den. Jeg bestemte at den beste måten jeg kunne gjøre det på var gjennom å fortelle historiene til menneskene og folkene i Jerusalems historie.

- Er det derfor du kaller det en biografi?

- Ja, det ble en måte å gjøre det på. Hver minste del av boka er også et portrett av et menneske. 

- Men hvis Jerusalem selv var en person, hva ble da diagnosen?

- Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Gal. Psykotisk. Ond. Schizofren og forvirret. Og samtidig storartet og nobel, sier han.

- Her er en lang rad fascinerende skikkelser. Dronninger og profeter, konger og erobrere. Du kan også lese boka som en familiehistorie av store familier. Noen av dem har jeg fulgt spesielt, som Herodes-slekten, korsfarerkongene, de aristokratiske palestinske og jødiske familiene, Rotschildene og min egen familie i nyere tid.

Vanskelig bok I Jerusalem finnes en bydel som heter Montefiore. Det er ikke familien Montefiore som kommer fra bydelen. Det er bydelen som er kalt opp etter Moses Montefiore. Sir Moses Montefiore, adlet av dronning Victoria i 1837, er stamonkel til den engelske Montefiore-slekten.

Sammen med Rotschildene tjente Moses Montefiore en formue på investeringer. Deretter viet han seg til filantropi. Han støttet og finansierte jødiske bosetninger. Moses Montefiore ble over 100 år. Da han var over 80 skal han ha fått barn med en tjenestejente i tenåra.

Det står i den nye Jerusalem-biografien, det også. Og i familiens våpenskjold står det «Jerusalem». 

- Hvor vanskelig er det når man selv er jøde å ville skrive en upartisk historie om Jerusalem?

- Svært vanskelig. Det er en stor utfordring. Men det var ikke noe poeng for meg i å skrive en jødisk eller sionistisk historie. Så jeg har jobbet veldig hardt for å gjøre denne boka upartisk. Jeg håper den vil gjøre begge sider litt misfornøyde. Hvis ikke, har jeg mislykkes.

Grusomheter Lest i et strekk er «Jerusalem» blitt en katalog over menneskelig grusomhet. Gang etter gang har innbyggerne blitt korsfestet i skarer, eller massakrert, sultet ut og torturert. Barn er slaktet ned, kvinner er voldtatt eller solgt som slaver.

Alle har meldt seg på: Romerske hærførere, kristne korsfarere, muslimske herskere, jødiske konger. Det er som Jerusalem var byen der menneskeheten øvde på dommedag.

- Kan man vurdere eller dømme disse erobrerne og voldsmennene etter vår tids regler?

- Godt spørsmål. Helt fram til første verdenskrig ble store erobrere aksepterte som store skikkelser. Napoleon er det perfekte eksemplet. Han var en absolutt tyrann. Han ofret hundre tusener av liv, utelukkende for sine personlige ambisjoner. Og Napoleon blir fortsatt elsket og respektert. 

- Men kan vi stole på de samtidige beretningene om blodbad?

- Korsfarerne er et interessant eksempel. De overdrev selv. Da de tok Jerusalem i 1299, var det en med kolossal massakre. De dro til kirke bokstavelig talt dynket i blod. Men det er nå klart at de selv overdrev sine egne massedrap. Det hadde de ikke gjort i dag, sier han.

Kulturell skyldfølelse Montefiore mener at det i mye historieskriving er en mangel på proporsjon: 

- Kristne som myrdet muslimer blir i dag ansett som mye verre enn muslimer som drepte kristne. Det er et fascinerende fenomen, mener han.

- Vi har en slags postkolonial, kulturell skyldfølelse når det kommer til Midtøsten. Den har blitt gjort større av 11. september. Etter 11. september begynte mange mennesker å tenke at dersom de hater oss så mye, så må de ha rett i et eller annet. Det må finnes en grunn. I virkeligheten var korsfarerne veldig like de muslimske lederne. Begge sider var brutale og unødvendig grusomme religiøse fanatikere. 

- Hva med historiene vi har hørt om for eksempel Saladins storsinn og ridderlighet?

- De er sludder. Eller, når sant skal sies var Saladin nok den mest attraktive krigsherren i sin tid. Jeg ville mye heller spist middag med ham enn med Richard Løvehjerte. Så helt usant er det ikke. Men etter slaget ved Hattin massakrerte han alle fangene i en orgie av blod. Myten om hans ridderlighet har sine begrensninger. 

- Hva med jødene?

- Å, når de var i kontroll var de akkurat like grusomme som alle andre. Herodes den store var jødenes Stalin. Eller snarere en blanding av Stalin og Henrik den åttende. 

Fascinerende nordmann - En nordmann har også fått en liten plass i din fortelling om Jerusalem?

- Ja, Sigurd. Kong Sigurd.

- Vi kjenner ham som Sigurd Jorsalfar.

- Å, det er å hyggelig å ha med en nordmann, Han er en fascinerende skikkelse.

- Hvordan har den økende nasjonalismen påvirket Jerusalem?

- Nasjonalisme har vært en stor ulykke for hele regionen. På enhver måte. I Jerusalem er alt blitt redusert ned til to folk som står mot hverandre. 

Tolerant periode - Men ut ifra din bok opplever Jerusalem faktisk en av sine fredeligere perioder nå?

- Ja, og her finnes alle slags ironi. Til tross for all misnøyen med Israel, har det israelske styret siden 1967 vært fredelig, og dette er den meste tolerante periode for alle tre religionene gjennom hele historien. Det er det ingen tvil om. Israels styre har mange feil, og det er mye å kritisere. Men snakker vi om toleranse kan troende fra alle tre alle tre religioner dyrke sin tro. Det er uvanlig.

- De kan dyrke sin tro, men ikke nødvendigvis få en byggetillatelse?

Kongen av Jerusalem - All israelsk nybygging som plager eller trakasserer den palestinske befolkningen, eller prøver å kolonisere perioder som er klart palestinske, eller som er etablert nettopp for å gjøre en fredsavtale umulig, er feilaktige og dypt ukloke. Det er en politikk som gambler med hele det sionistiske prosjektet.

- Men på den andre side finnes det ingen grunn til hvorfor ikke jødiske innbyggere skulle kunne bo hvor de vil i Jerusalem. Alle andre kan.

- Til sist, blant de mange underlige historiene i din bok leste jeg at kong Juan Carlos av Spania også er konge av Jerusalem?

- Ja, jeg har møtt ham, og da fortalte han meg at han var konge av Jerusalem. Han snakker ikke mye om det, det er en tittel han ikke bruker så ofte. Men det er en god tittel, synes du ikke? Du kan ikke finne noe bedre enn å være konge av Jerusalem.