MÅLET MED RUSPOLITIKKEN: Det er ikke bruken av et rusmiddel som bør være den avgjørende parameteren for vellykket ruspolitikk. Det vi ønsker minst mulig av er problematisk bruk, skriver Torstein Ulserød. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
MÅLET MED RUSPOLITIKKEN: Det er ikke bruken av et rusmiddel som bør være den avgjørende parameteren for vellykket ruspolitikk. Det vi ønsker minst mulig av er problematisk bruk, skriver Torstein Ulserød. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Narkotikapolitikken:

En historisk reform?

Stortinget har vedtatt at narkotikapolitikken skal endres. Men hva blir resultatet? Premissene for en mulig historisk reform på rusfeltet legges nå.

Meninger

Nylig stilte et flertall på Stortinget seg bak en merknad til statsbudsjettet om å flytte brukerproblematikken på narkotikafeltet fra justissektoren til helsetjenesten. Dette ble slått stort opp i flere medier som en «historisk omlegging av narkotikapolitikken» som handler om at «bruk av narkotika ikke lenger skal straffes».

Men det er for tidlig å slå fast at dette vil ende med en reform som gjør slutt på den meningsløse og skadelige straffeforfølgningen av mennesker som ruser seg på noe annet enn alkohol.

Det er flertall på Stortinget for en endring på rusfeltet i retning av hjelp i stedet for straff for de som tas for bruk av ulovlige rusmidler, hvis vi skal legge partienes programmer til grunn. Det er kun Frp som ikke signaliserer noe ønske om slike endringer. Det er imidlertid langt fra klart hva de andre partiene egentlig ønsker.

Er det full avkriminalisering flertallet ønsker seg, eller er det noe annet? Avkriminalisering innebærer at bruk og besittelse av illegale rusmidler blir straffritt. Bruk av narkotika vil fortsatt være ulovlig, men behandlingen av brukersakene flyttes ut av strafferetten og behandles administrativt. Litt som en parkeringsovertredelse, for å sammenligne med noe hverdagslig. Innenfor dette kan man tenke seg ulike regimer av hjelpe- og behandlingstilbud, og eventuelt sanksjoner, men det grunnleggende er at straffetrusselen fjernes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er for eksempel systemet i Portugal, som det ofte vises til. Portugal avkriminaliserte bruk av alle rusmidler i 2001. Det innebærer at dersom man blir tatt med en mengde stoff som ikke er større enn det som i den portugisiske loven er definert som til egen bruk, er man helt utenfor strafferettens område. Man må imidlertid møte for en kommisjon som skal avgjøre om brukeren har et rusproblem.

Avhengig av konklusjonen, kan brukeren så henvises til behandling. Det kan ved gjentatte lovbrudd ilegges sanksjoner, eksempelvis i form av et gebyr. Dette må imidlertid ikke forveksles med en bot, som er straff. Ingenting kommer på rullebladet, og det blir ikke fengsel om man ikke betaler gebyret. Og i det store flertallet av sakene, der brukeren ikke har noe rusproblem, skjer det ganske enkelt ingenting.

Hvorfor er det så mange som peker på Portugal som et eksempel Norge kan lære av? Vi hører gjerne i debatter om narkotikapolitikk at det er risikabelt å fjerne straffetrusselen, fordi denne angivelig har en viktig signaleffekt og er en barriere mot økt bruk. Erfaringene fra Portugal viser at dette er feil. Den økningen i narkotikabruk mange fryktet ved avkriminalisering i Portugal, uteble. Narkotikabruken i Portugal ligger i dag under det europeiske snittet, og den er lavere enn i Norge.

Det betyr ikke at straff ikke kan ha noe å si for hvor mange som velger å bruke narkotika. Men det betyr at dette umulig kan være den ene avgjørende faktoren. Og uansett er det ikke bruken av et rusmiddel som bør være den avgjørende parameteren for vellykket ruspolitikk. Det vi ønsker minst mulig av er problematisk bruk.

En indikasjon på at slik bruk kan gå ned ved å fjerne straffetrusselen, er at narkotikainduserte dødsfall i Portugal er dramatisk redusert siden 2001, og er i dag blant de laveste i Europa, med 5,8 dødsfall per million innbyggere, langt under det europeiske snittet på 20,3. Det tilsvarende tallet for Norge er 75,6.

Vi vet selvsagt ikke nøyaktig hva som fører til hva her, men det er ikke en helt fjern tanke at avkriminalisering kan bidra til å redusere overdosedødsfallene ved at terskelen for å søke hjelp blir lavere når man vet at straff er utelukket.

Det kan godt hende at den prosessen som nå er satt i gang på Stortinget vil ende med en reform som minner det Portugal har gjort. Men her ligger djevelen i detaljene.

Flere av partiprogrammene er uklare. Av de fire partiene som samlet seg om helsekomiteens mye omtalte merknad, er det bare SV og Venstre som er helt tydelige i sine programmer på at det er avkriminalisering de ønsker.

Høyre, som må sies å ha foretatt den kraftigste snuoperasjonen i ruspolitikken de siste to årene, må nesten også tolkes slik i programmet, selv om partiet ikke bruker ordet avkriminalisering.

Ap vil i sitt program også ha mer helse og mindre justis. Men Ap vil fortsatt ha bøter «i ytterste konsekvens» for dem som ikke har et rusproblem. Bøter er straff. Dermed ser det ikke ut til at Ap vil ta brukerproblematikken ut av strafferetten, men gjøre justeringer innenfor dagens strafferettsregime.

Spørsmålet blir dermed hva det egentlig betyr å «overføre ansvaret av samfunnets oppfølging av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk fra justissektoren til helsetjenesten» som er merknaden de fire partiene har stilt seg bak. Hvis det betyr det det høres ut som, altså reell avkriminalisering, må Ap ha bestemt seg for å forlate troen på bøter som partiet beskriver i programmet.

Alternativt betyr det at de andre tre har tatt et steg tilbake, og funnet ut at de ikke vil gå for avkriminalisering likevel. Eller så er det slik at de fire partiene rett og slett ikke er enige om hva de er enige om.

I dagene etter nyheten om helsekomiteens merknad, har vi stort sett bare hørt om hva «de tyngste brukerne» trenger, at det er de som er utgangspunktet her. Dette var i hvert fall Høyres Sveinung Stenslands budskap på Politisk kvarter (14.12). Hva de tyngste brukerne trenger, er en viktig del av dette.

Men hvis målet er en «historisk reform» i tråd med det, ikke minst Høyre, har skapt forventinger om, lover ikke dette så bra. For det er hva som skal skje med de som tas for narkotikabruk, men som ikke har et rusproblem, som trolig blir det kritiske punktet her.

«Alle» er enige om at rusavhengige bør få behandling, og ikke straff. Men de færreste som tas for narkotikabruk er rusavhengige, og trenger følgelig ikke «en vei ut av rusen», som SVs Nicholas Wilkinson snakket om. Så hva gjør vi med dem? Ap har, i hvert fall til nå, ment at denne gruppen trenger straff. De andre tre partiene mener, ifølge partiprogrammene de gikk til valg på, ikke det.

At også selverklærte reformtilhengere fortsatt snakker om brukere av illegale rusmidler som om de i hvert fall må være alvorlig syke, dersom de ikke også er kriminelle, kan skyldes at saken rett og slett ikke er helt «moden», som Stensland har uttrykt det. Men det ser ut til at den vil få god tid til å modnes, hvis det er det som trengs.

Helseminister Bent Høie har varslet at det skal settes ned et utvalg i 2018, som skal få to til tre år på å jobbe med en utredning. Det høres unødvendig lenge ut. Men hvis alternativet er en «liksom»-reform, eller verre, en reform som bytter ut et meningsløst strafferegime med et meningsløst behandlingsregime, er det selvsagt å foretrekke.

Likevel skulle man tro det var mulig å ta sikte på litt raskere gjennomføring. Men viktigere enn utvalgets frist, er sammensetning og mandat. I regjeringsforhandlingene som starter over nyttår, bør Venstre, som er det tydeligste reformpartiet på Stortinget, kjenne sin besøkelsestid. Premissene for en mulig historisk reform på rusfeltet legges nå.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook