En hjelpende hånd

Når Norge åpner grensene for flere innvandrere, bidrar dette bidra til den type økonomisk vekst og politisk utvikling som i neste omgang kan dempe behovet for mer innvandring i fremtiden.

ENDELIG HAR NORDMENN begynt å innse at innvandring kan bidra med noe positivt. Mens vi i Norge fortsatt sliter med en del problemer når det gjelder integrering, er det en økende aksept for at innvandring er både nødvendig og ønskelig - enten det er med nye kulturelle impulser, billige bygningsarbeidere, eller de ekspertene som er nødvendig til å sikre framtidens jobber i Norge. I motsetning til dette har det vært forholdsvis lite diskusjon om hvordan innvandring påvirker de landene som sender folk til oss. Mye av den diskusjonen som finnes er fokusert på hjerneflukteffektene av utvandring. Men effektene av utvandring på avsenderlandene er mer komplisert en som så. Som jeg har gjort rede for i min nye bok, «International Migration: Globalization,s Last Frontier» (Zed Books, 2006), kan internasjonal migrasjon være et «positiv sum»-spill: når vi åpner opp for flere innvandere, kan vi både forbedre våre egne liv og skape muligheter for mange av verdens ulykkeligste.

DET ER VIKTIG å understreke at migrasjon er vanskelig for alle som er involvert, og jeg vil ikke bagatellisere de potensielle kostnadene av hjerneflukt. U-land har et desperat behov for dyktige fagarbeidere, og de har ikke råd til å lære dem opp for så å se på at de forsvinner inn i i-landenes arbeidsmarkeder. Men forholdet mellom utvikling og utvandring er mer komplisert enn karikaturen der de rikeste landene bare skummer fløten fra verdens arbeidsmarked. For å få et bedre perspektiv på dette kompliserte forholdet, kan nordmenn reflektere over sin egen historie. Etter Irland var Norge Europas største eksportør av arbeidskraft før første verdenskrig (målt i prosent av befolkningen). Mens Irland og Norge var på toppen, var resten av Europa også en kilde til vesentlig innvandring til den nye verden. Mens vi lenge har vært klar over størrelsen av denne migrasjonen over Atlanterhavet, er det bare nylig at vi har begynt å skjønne de økonomiske og politiske konsekvensene av utvandring.

DEN FØRSTE EFFEKTEN av utvandring merkes på mengden og innflytelsen til de arbeiderne som er igjen. U-land har flere arbeidere enn jobber. Dette arbeideroverskuddet er med på å dempe lønningene og innflytelsen til arbeiderne i utviklingsland. Utvandring kan minke dette overskuddet slik at de arbeiderne som er igjen få styrket sin forhandlingsposisjon vis-à-vis arbeidsgiverne. Dette kan blant annet lede til bedre arbeidsvilkår og høyere lønn. Siden noen av dagens u-land har en bortimot bunnløs forsyning av arbeidskraft, kan utvandring ha en positiv virkning på det lokale arbeidsmarkedet. Det er derfor mange u-land satser på utvandring som et viktig element i deres utviklingsstrategi. Historisk sett er fordelene av utvandring ikke begrenset til forhandlingsbordet. Fremveksten av både den moderne velferdsstaten, utvidelsen av stemmerett og introduksjon av representativt demokrati i Europa fikk kraftig støtte fra den trusselen som utvandring representerte i en tid da det var få hindringer på migrasjon. Europeiske statsledere måtte jobbe aktivt for å tilby en bedre politisk, økonomisk og sosial kontekst for å stanse enda mer utvandring. Dette politiske potensialet i fri migrasjon var kjent så tidlig som på slutten av 1700-tallet, da den franske økonomen Turgot skrev:Det asyl som [amerikanere] åpner opp for de beklemte i alle nasjoner, må trøste verden. Det er så lett å utnytte den nåværende situasjonen - og rømme fra konsekvensene av dårlig politikk - at statene i Europa vil bli tvunget til å bli mer rettferdige og opplyste.

FORDI MENNESKER var forholdsvis fri til å flytte på seg, var det mange som kom hjem igjen etter en kort stund i utlandet. Dette er ikke overraskende: de fleste innvandre vil hjem igjen, hvis de får anledning og råd. Mange av dem som reiste hjem gjorde det med lommer fylt av penger, hoder fylt av nye ideer, kunnskap, og erfaringer, og adressebøker fylt med kontakter i fremmede markeder. Utviklingen av klipperskipene i Norge, som var inspirert av Jens Gram og Annanias Dekke,s erfaringer i USA, gir oss et historisk minne om mulighetene som er forbundet med returmigrasjon. Dagens voksende IKT-industri i India er et annet, mer nærværende, eksempel. Det er kanskje lettere å se effektene ut fra remissene, pengene som sendes tilbake. I dag er det estimert at den gjennomsnittlig innvandreren sender hjem om lag 1000 dollar per år. I 2005 har Verdensbanken har estimert de globale remissene til over 167 milliarder dollar. Dette er en fenomenalt stort beløp som sendes hjem til familier og venner i u-land. Faktisk er de samlede globale remissene nesten dobbelt så stor som offentlig bistand, og de har en helt annet virkning på u-landenes økonomi. Mens bistand ofte er brukt på store infrastrukturprosjekter som må bruke importerte varer og kunnskap, er remissene ofte brukt på lokale produkter som mat, klær og bolig - noe som har stor virkning i det lokale markedet.

NORGES EGEN FORTID er fylt med personlige historier som illustrer mulighetene koblet til utvandring. Fattige og utilfredse nordmenn kunne finne håp for seg selv og sin familie i den store verden som lå utenfor Norges grenser. De mulighetene kostet individene dyrt - det er ikke lett å reise fra familie, venner, språk og kultur - men folk var både nødt og villig til å betale det de kunne for å skaffe et lite håp om en bedre fremtid. Men fordelene med utvandring var ikke begrense til dem som reiste - utvandring var med på å bedre de underliggende forholdene for dem som var igjen: det bidro til å skape bedre lønn og mer makt til arbeiderne, og skapte insentiver for statsledere til å bedre den politiske og sosiale konteksten. Statsledere måtte ta hensyn til folkets behov eller risikere enda større flukt til utlandet. Det er en selvfølge at Norge alene ikke kan forbedre alle de elendige forholdene som eksisterer i mange u-land. Men vi kan gjøre mer enn vi gjør i dag - og dette kan vi gjøre mens vi bedrer vår egen situasjon. Når Norge åpner grensene for flere innvandrere, kan nordmenn skape et bedre liv for seg selv og mange andre. Dette kan bidra til den type økonomisk vekst og politisk utvikling som i neste omgang kan dempe behovet for mer innvandring i fremtiden.