En hjørnesten i europeisk kultur

Snorre viser et frisinn og en kunnskapsglede som minner om europeiske renessansehumanisme, skriver Asbjørn Aarnes i forbindelse med at Edda og Heimskringla nå oversettes til fransk.

DEN FRANSKE professor François-Xavier Dillmann er i ferd med å fullføre sine oversettelser til fransk av de fortellende delene av Snorre Sturlasons Edda og Heimskringla. Første del av Heimskringla, til og med «Olav Tryggvasons saga» er fullført, og del to og tre er under forberfedelse. Bøkene er kommet ut i Gallimard-forlagets serie «Folkeslagenes morgendemring» (L,aube des peuples) i henholdsvis 1991 (4. opplag 1998) og 2000. Interessen for nordlandene som våknet på Kontinentet omkring midten av det 18. århundre, krones her med faglighet og innlevelse. Det er Snorres betydning som dikter, historiker og poetikkforfatter som dokumenteres i Dillmans oversettelser og kommentarer. I hans formidling trer Snorre frem som en middelaldersk lærd, en utøvende dikter og historiker, som føyet en ekstra dimensjon til verket, ved å gjøre selve dikte- og skriveprosessen til emne for refleksjon. Snorre presenteres i instruktive forord og kommentarer til ord, vendinger og begreper, og blir en diktningens dikter som kaller på fortsatt filosofisk og idéhistorisk studium.

DET KAN DISKUTERES om Snorre hører hjemme i middelalderen. Det ligger like nær intellektuelt å betrakte ham som renessansehumanist. Han viser et frisinn og en kunnskapsglede som minner om den senere europeiske renessansehumanisme. Han adskiller seg fra middelalderens lærde teologer som vanligvis omtaler hedenskapen som djevelens verk. Snorre, som selv stod i den kristne forestillingsverden, nedtegner den hedenske gudelære uten fordømmelse. De paganistiske guder hadde for ham en annen realitet enn den faktiske. De var «sanne» i den forstand at de hadde levet i folks innbilningskraft og nå var nedtegnet i boks form. I slutten av første kapittel av «Skaldskaparmål», annen del av Snorre-Edda , forekommer et avsnitt som det er grunn til å stanse ved. Avsnittet som danner overgang fra den fortellende til den teoretisk-analytiske delen av verket, er med i Anne Holtsmarks oversettelse av Edda fra 1950, og i praktutgaven av hennes oversettelse (Reykjavik 2003) siteres avsnittet i forordet, men det er utelatt i de andre norske oversettelser, også i den franske utgaven. Avsnittet, hvor Snorre gir råd til unge skalder, lyder slik i Anne Holtsmarks gjengivelse: «Og la dette være sagt de unge skalder som ønsker å lære skaldskapsspråket og samle seg en skatt av gamle ord og navn og vil prøve å tyde det som er dunkelt kvedet: de bør lære seg denne boken og høste kunnskap og underholdning av den så de ikke glemmer disse sagnene eller kaller dem løgn og på den måten tar fra skaldskapen de gamle kjenningene som hovedskaldene har funnet det rett å bruke.Men: Kristne mennesker må ikke tro på hedenske guder, og heller ikke på sannheten i disse sagnene anderledes enn slik en finner sagt her først i boken.» «Først i boken» vil si i «Gylvaginning», første del av Snorre-Edda . Avsnittet er viktig da det omtaler dikterens rolle i intellektuelle termer, i motsetning til den metaforiske fremstilling i den fortellende delen av boken, som for eksempel i kapitlet om Odin som stjeler Suttungs mjød og bringer den til Åsgard.

NÅ ER DET SPØRSMÅL om ikke uttrykket I upphafí bókar kan oversettes med «med opphav i bok». Det vil si at det innføres forskjellige kretser av virkelighet: Den krets som gjelder skriftstykkets, bokens verden - orbis litterarum - og den faktiske virkelighet - orbis rerum . Andre tekststeder viser at skiftet mellom virkelighetskretser var et yndet tema hos Snorre og i den norrøne mytologi. I «Gylvaginning» fortelles det om den legendariske svenskekongen, Gylve, som oppsøker æsene for å finne ut hvorledes alt henger sammen i kosmos. Han gjør som Jupiter og Merkur i Ovids Metamorfoser , han omskaper seg til en olding og kaller seg Ganglere, som betyr den «gangtrette». Og æsene på sin side «synkverver» ham slik at han ser tre skikkelser, som kalles den Høye (Hár), den Jevnhøye (Jafnhár) og den Tredje (Þriði).
SÅ FORTROLIG som Eddas forfatter var med metamorfosen, kjente han den nok også i forholdet mellom bok og faktisk virkelighet. For hva annet er hans poetikk enn læren om en verden som har sine egne lover, «på siden» av den historiske virkelighet? Som en billedvev brettes den norrøne kosmologi ut: Det utspilles et drama i tre tidsfaser: Urtiden , det åpne gaps tid (Ginnungagap),
Tilblivelsestiden
da de første guder, Odin og hans brødre, innstifter verdensordningen og menneskene kommer frem på scenen, sol og måne finner sin plass på himmelhvelvet, årstidene og naturdøgnet settes i gang. Og det er Endetiden da alt forgår, Ragnarok. I verdens midte bor gudene, i Åsgard; på utsiden, i Ut-gard, holder jotnene til, og mellom gudene og jotnene, i Midtgard, bor menneskene. Kosmos er som et eneste mektig gangverk der ingen del er overflødig, alt virker til det heles opprettholdelse. Grenene på livstreet, Yggdrasil, når ut til verdens hjørner. På sletten under treet holder gudene rådslagning, og ved rotens forgreninger sitter de tre nornene som spinner skjebnetrådene. Ingen kan unnfly sin skjebne, det er loven som gjelder for alt og alle. Når endetiden, Ragnarok kommer, hjelper ingen motstand, den varsler sitt komme ved tre sammenhengende vintrer, Fimbulvinteren; da utkjempes et slag hvor rekkene utrydder hverandre. Et uhyre sluker solen og kosmos fortæres i et ildhav.I denne tanke om skjebnen som råder over alt, er det som Norden og Syden møtes, for også hos grekerne råder skjebnen over alt og alle, endog over gudene.Og vi møter også grekerne i Snorres poetikk. Det var på Hellas, kyst spørsmålet først ble stillet: Hva er poesi? Fra landet «av is og ild» kom ekkoet: Hva er skaldskap? Hvorfra kommer den, og hvor fører den hen?

I LIVSFØRSEL foregrep herren til Reykjaholt - Snorres faste bolig fra 1206 av - renessansens étiquette. Mektig og selvrådig utøvet han sitt lederskap som dikter, politiker, eiendomsbesitter og lovsigermann. Og han forlot dette livet i renessansestil: På initiativ fra norskekongen Håkon Håkonsson (1204-1263) ble denne norgesvenn myrdet av avundsmenn natten til 22. september 1241, i kjelleren på sin herskapelige residens. Det er denne åndshøvding François-Xavier Dillmann kaster lys over med de to mesterverkene i fransk oversettelse. Mens de første forskere på kontinentet sto utenfor den norrøne verden, fascinert av det eksotiske og fantastiske, er Dillmann hjemmekjent, fortrolig med norrønt språk og livsmønster. Han fjerner ikke «et vidunderlige» (le merveilleux), han innhegner det, i likhet med hasselkvistene på Tingvellir som var satt rundt «lovsigestedet», og som ble kalt vebandet .