SEPTEMBER I SKOGEN: Alle årstider har sin sjarm, men høsten er kongen. "Hver gang jeg ser et blad falle, sier jeg farvel," skrev dikteren Jack Kerouac. Foto: NTB Scanpix
SEPTEMBER I SKOGEN: Alle årstider har sin sjarm, men høsten er kongen. "Hver gang jeg ser et blad falle, sier jeg farvel," skrev dikteren Jack Kerouac. Foto: NTB ScanpixVis mer

En høstlig svermers bekjennelser

Rapport fra dager som står dirrende stille.

Meninger

Du må gjerne komme med en gnistrende hvit vinterdag, eller en sommerdag badet i lys og varme, kanskje en vårdag med en eksplosjon av struttende løv. Men jeg bytter ingen av dem med en gnistrende høstdag, med et mildt drag av indian summer og en lav sol som stryker over horisonten. Denne kjølige varmen, disse dagene som står dirrende stille, med sommeren i ryggen og vinteren ventende foran seg. Skogen er ennå grønn, men den er som filtrert gjennom et brunskjær, som på et gammelt fotografi. Naturen er døende, men har ennå ikke innsett det, den hiver etter luft som om den ber om en utsettelse. Bare en dag til.

Det er ikke så lett å få småjentene med på all denne patosfylte tankegangen, dette oppspilte føleriet, denne personlige opplevelsen av høsten som årstidenes konge. For dem er dagene likeverdige, de opplever den første snøen som like sensasjonell som hestehovene når de dukker opp i veikanten. Jeg babler i vei om høstlyset som siles gjennom skogen, som fortsatt er fuktig av nattens doggbad, men det ser ikke ut til å gjøre noe inntrykk på dem. De raser som ekorn fram og tilbake på stien og finner kongler, nøtter, kvister og steiner, som vanlig. Deres virksomhet er ikke sesongavhengig.

Se på trærne, sier jeg, er det ikke flott når nesten hele treet er grønt, mens en liten del liksom står i brann, med blader som skinner i gult, orange og rødt. Eller furutrærne, som i motlyset ser ut som om de er spunnet i sølv. Vi setter oss ned ved et lite vann, og straks har de funnet noen kvister som forvandles til fiskstenger. De stiller seg så langt ut som overhodet mulig uten å bli våte, slenger ut imaginære snører og haler inn usynlige fisk. «Skal du smake, pappa? Her er en bit. Spis, da.»

«Se der, sier jeg. Der løsner et blad høyt opp i treet. Se hvor sakte det faller til jorda.» De stanser faktisk og følger bladets virvlende bane mot bakken. Snart ser de et til, og enda et. Bladene blinker i sola. Et øyeblikk står jentene helt stille. De lever i øyeblikket, og øyeblikket er på et vis sammenvevd med en uoverskuelig evighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook