En høvding av sin tid

Helge Ingstads eventyrlige liv er over. Natt til i går sovnet han fredelig inn på Diakonhjemmets sykehus i Oslo, vel 101 år gammel.

Ingen andre nordmenn i vår tid har gjort det nødvendig å skrive om verdenshistorien. Anne Stine og Helge Ingstad beviste at norrøne vikinger kom til Amerika 500 år før Columbus. Hans liv sneide innom tre århundrer, og han husket helt til det siste småbarnsåra i Meråker før elektrisiteten hadde gjort sitt inntog.

- Jeg husker det varme lyset fra parafinlampen vinteraftener. Noen leste, noen tegnet, noen hadde et håndarbeid. Den freden kan jeg ennå mane fram for mitt indre sinn. Jeg tør si det var et kulturelt liv som nå er knust, ikke minst av støy og fjernsynet. Menneskene hadde levd like lykkelig om de ikke hadde hatt elektrisitet og alt det har ført med seg, sa han til meg i et intervju før 100-årsdagen.

FAMILIEN FLYTTET TIL Bergen i frigjøringsåret 1905. Alt som ung mann ble han grepet av tre lidenskaper: sjakk, lyrikk og friluftsliv. Han dro opp på toppen av Ulrikken midtvinters og overnattet i en snøskavl da han var 13 år.

- Det var en drift, snarere enn trangen til å utføre en bragd. Jeg skulle trosse vanskelighetene.

Han ble jurist og sakfører i Levanger før han brøt over tvert. Jeg spurte hvorfor han sa farvel med sin trygge tilværelse:

- Jeg fikk stadig større og viktigere kunder. Banken, rike forretningsfolk. Jeg kjente de usynlige trådene fra det borgerlige samfunn snøre seg omkring meg. Jeg tenkte: Dette er ikke hva jeg vil med livet mitt, jeg vil selv bestemme hva jeg vil bruke det til.

Han ville til de hvite flekker på kartet, ikke til noen Nordpol eller Sydpol og slett ikke til noen kappestrid med klokka. Han ville til steder hvor folk og dyr fortsatt levde uberørt av den moderne sivilisasjon.

I fire år levde han som pelsjeger i nordvestterritoriet i Canada. Resultatet ble «Pelsjegerliv - blant Nord-Canadas indianere», ei bok som vakte stor oppsikt da den kom ut i 1931. Knut Hamsun og Johannes V. Jensen var blant de mange som ga boka strålende anmeldelser.

NESTE STOPP VAR Eirik Raudes land på Øst-Grønland der han var sysselmann under den norske okkupasjonen (1932- 33) av det han og mange med ham hevdet var norsk land. Da den internasjonale domstolen i Haag dømte i Norges disfavør, dro han til Svalbard, hvor han ble den første norske sysselmann til 1935.

I disse dager forberedes utgivelsen av hans bok om jakten på apasjeindianernes tapte stamme på et amerikansk forlag. Fra 1936- 38 levde han sammen med apasjene i New Mexico og Arizona. «Apache-indianerne» utkom på norsk like før annen verdenskrig. Går det med den som med «Pelsjegerliv», som ble nyutgitt på et kanadisk forlag for fem år siden, vil den vekke oppsikt. Da skrev Publisher's Weekly at den var en konkretisert drøm, ikke minst fra et sosialantropologisk synspunkt.

I Norge har Ingstad vært Gyldendals bestselgende forfatter ved siden av Hamsun.

Hans eventyr fra virkeligheten ble sendt som foredrag i NRK. Han reiste land og strand rundt og holdt lysbildeforedrag i forelesningsforeninger.

I det første krigsåret gjorde han en enestående innsats som selvoppnevnt representant for Røde Kors. Han kjørte gjennom det krigsherjede landet med medisiner og utstyr. Han kjørte med en million kroner fra Norges Bank i Oslo gjennom tysk-okkupert område til Bodø, hvor man manglet kontanter.

Etter krigen var han landssvikdommer før han igjen la ut på nye eventyr.

Han var naturverner før ordet økologi var oppfunnet. Som gammel mann var han blant lenkegjengen i Stilla under striden om Alta-utbyggingen. Han bekymret seg over ødeleggelsen av Finnmarksvidda og over storkapitalen, som har fått en fryktinngytende plass i samfunnsutviklingen. Og han var aldri i tvil om sitt standpunkt som EU-motstander.

HAN LEVDE LENGE NOK til å få de priser og utmerkelser som var å få. Og han var stolt og lykkelig da monumentet over ham og hans kone Anne Stine ble avduket av kongen i januar i år.

Meningen var at det skulle være klart til hans 101-årsdag 30. desember i fjor. Men da jeg satt sammen med billedhoggeren Nils Aas hjemme hos ham og diskuterte saken, sa Nils at det kunne holde hardt å holde fristen.

- Ta den tid du trenger. Jeg har all verdens tid og lover å holde meg i live til du er ferdig, sa den gamle - med et smil. Og han holdt sitt løfte.

Vi vil huske hans stemme fra Pelsjegerliv:

- Det var ingen savn. Dagen fylte seg selv. Bikkjene krevde sitt. Men når jeg satt der, på neset ved Snowdrift, med min kano, mitt gevær, min slede og hundespann, ved Nordishavet, med skog og endeløs villmark, da følte jeg meg som en millionær. Gleden ved det frie liv fylte meg helt.

Æres: Ingstad er æresdoktor ved en rekke universiteter i Norge og Amerika. Han er æresmedlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og er tildelt Storkorset av St. Olavs orden.