En hverdag som offer

Kritiske noveller om iranske kvinners hverdag.

Iranske Soudabeh Alishahi er Oslos første fribyforfatter. Hun skriver om kvinners hverdag i Iran i noveller som er enkle i uttrykket, men som i de beste tar for seg allmenne, menneskelige vilkår.

Av de elleve novellene i denne samlingen er seks fra boka «Blå og rød», utgitt i Iran i 1999. Den var omstridt, hennes neste bok ble stanset av iranske sensurmyndigheter, og hun er nå forbudt utgitt der. Hun kom til Norge i 2000, og denne samlingen blir således som en norsk debut, inneholdende fem tidligere ikke utgitte tekster.

Alishahi unngår det direkte polemiske, og lar kvinnenes vilkår i novellene skinne igjennom i de sosiale normene, i konvensjoner tuftet på tradisjoner iblandet religiøs makt, eller den ugjengjeldte kontakten med menn, som går igjen som et hovedmotiv i flere av tekstene. Kvinnene blir på samme tid stilt utenfor samfunnet og blir dets offer, rett og slett fordi de er kvinner.

Flere av novellene bruker assosiasjonsspranget som grep, der jeg-fortelleren - alle novellene berettes gjennom en førsteperson-forteller - lar et møte med ting, tanker eller hendelser skape tankerekker som springer fra den aktuelle situasjonen tilbake til dens forhistorie, eller mot noe uoppfylt.

Et par av novellene svekkes ved at spenningen bæres av dette grepet alene. Her er beretninger om situasjoner som oppleves som vel enkle og litt perspektivløse. Noen av novellene dveler ved forholdet mellom menn og kvinner, og forteller om lite annet enn mangelen på kommunikasjon.

I andre tekster, der handlingen mer eksplisitt spiller på konsekvensene av den åndelige så vel som den rent fysiske volden som systemet står bak, framstilles disse motivene med en nedtonet skarphet som gir tekstene underklanger, idet de på flere plan spiller på kvinnenes rene selvoppholdelsesmekanismer. Det mest ekstreme utfallet gis i novellen «Armbåndet», der apatien mot systemets overmakt viser seg når en kvinne tilstår et tyveri hun ikke har begått.

Novellen sto i den iranske utgaven, og kritikken mot systemet blir konkretisert når Alishahi framviser det perverterte i dets argumentasjon: En liten forbrytelse er verre å begå for en kvinne, fordi den blir beviset på at hun kan begå enhver tenkelig synd. Derfor også den ekstreme straffen; trusselen om steining er, som vi dessverre vet, helt reell.

Alishahis språk er enkelt og likefram, nesten nedstrippet i sin fokusering på bare de detaljene som hører selve handlingen til. Lest mot det ornamentale og labyrintiske språket i den persiske klassikeren «Den blinde ugla» av Sadegh Hedajat (anmeldt i Dagbladet i vår), skriver hun nærmest i en vestlig common-sense-tradisjon. Men i den avsluttende novellen, «Min vakre eksistens», vises tilknytningen til den persiske tradisjonen og dens legender, i syntese med en europeisk litterær tradisjon. Jeg-fortelleren sitter i avhør, vi vet i begynnelsen ikke hvorfor. Bruddstykker av hennes historie, eksistensielle betraktninger, stikk til gamle persiske legender, og følelsene som skriker gjennom henne i forhørssituasjonen, framkommer med drag av klassisk stream-of-consciousness.

Dette er samlingens mest komplekse tekst, og vitner om en forfatter som evner å løfte sitt materiale ut over det blott påpekende; her er også anslag som gir leseren en opplevelse av deltakelse.