ANDRE TANKER Dersom angrepet hadde vært utført av en muslim, ville jeg klandret hele den muslimske verden. Hver eneste mørke person med bart og skjegg ville havnet i kategorien «SKYLDIG». Jeg tror jeg hadde blitt så full av hat at jeg hadde blitt fysisk syk av det, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en moské i Frankrike.  Foto: Patrick Hertzog/AFP/Scanpix
ANDRE TANKER Dersom angrepet hadde vært utført av en muslim, ville jeg klandret hele den muslimske verden. Hver eneste mørke person med bart og skjegg ville havnet i kategorien «SKYLDIG». Jeg tror jeg hadde blitt så full av hat at jeg hadde blitt fysisk syk av det, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en moské i Frankrike. Foto: Patrick Hertzog/AFP/ScanpixVis mer

En hverdagsrasists bekjennelser

Jeg har i grunnen irritert meg over det meste som har med muslimer å gjøre.

«I kveld er gatene fylt med kjærlighet!». Jeg håper jeg greier å ta vare på denne følelsen. Jeg håper at politikerne greier å ta vare på denne følelsen. Og jeg håper at den muslimske delen av befolkningen tar vare på denne følelsen.

Jeg har irritert meg over muslimske drosjesjåfører med langt skjegg. Jeg har irritert meg litt over muslimer som trolig har vært på vei til eller fra bønn. I alle fall har jeg sett på klesdrakten deres og tenkt meg at de enten er på vei til eller fra en moské, som jeg kanskje ikke synes skulle vært bygget en gang. Jeg har irritert meg litt mer over tildekkede kvinner. Jeg har irritert meg over muslimske terrorister. Jeg har irritert meg over muslimske innsatte som skal ha halal-kjøtt. Hadde Koranen vært så viktig, så hadde de vel aldri havnet i fengsel? Jeg har irritert meg over at tilsynelatende 50 prosent av folkene i sikkerhetskontrollen på europeiske flyplasser ser ut til å ha samme tro som de vi beskytter oss mot når vi står der og kler av oss. Jeg har irritert meg over somaliere som ikke jobber. «Mo» er faktisk den eneste somalieren jeg har hatt litt sans for. Også Kadra, da! Eller er de somaliere, tro? Jeg har i grunnen irritert meg over det meste som har med muslimer å gjøre, også deres manglende toleranse.

Da bomba smalt og jeg hørte nyheten på vei hjem fra jobb, fredag 22 juli tenkte jeg: «Nå må da f.. meg politikerne våkne og endelig gjøre noe.» Jeg tror til og med jeg tenkte at; «Nå må de da få dem ut!!»

Så var det altså JEG som skulle få den store oppvåkningen. Sjokket alene over at dette ikke var utført av en muslim ville vel være nok til å vekke de fleste.

Innerst inne visste jeg at dersom angrepet hadde vært utført av en muslim, ville jeg klandret hele den muslimske verden. Hver eneste mørke person med bart og skjegg ville havnet i kategorien «SKYLDIG». Jeg tror jeg hadde blitt så full av hat at jeg hadde blitt fysisk syk av det.

Da bildet av Breivik overraskende tidlig dukket opp på TV-skjermen var en av mine første «nye» tanker at nå så jeg kun ett, enkelt sykt menneske. Jeg gjorde ikke en hel religiøs gruppe til syndebukker selv om han hadde karakterisert seg selv som «kristen» og «konservativ», noe mediene fikk til å bli «konservativ kristen» - da hørtes han i alle fall litt farligere ut!

Deretter slo det meg at dersom aksjonene hadde vært utført av muslimer, så ville vi vel neppe ha fulgt imamens eventuelle oppfordring om å oppsøke en «stille moské» for ettertanke, slik vi gjorde når Den Norske Kirke inviterte til åpen kirke. Det var tross alt en «konservativ kristen» som hadde utført udåden.

Nok en ny tanke: Det er altså ikke sikkert at alle muslimer ser på de som gjennomfører «muslimsk terror» som gode muslimer, like lite som jeg regner med at norske kristne ser på Breivik som en utpreget god kristen.

Med min nyvunne selvinnsikt slo det ned i meg at det var enda godt at det var en vaskeekte nordmann som stod bak!

I de påfølgende dagene har jeg kort og godt fått satt mine hverdagsrasistiske holdninger på en alvorlig prøve. En prøve som mange av disse holdningene rett og slett ikke har bestått.

Men, det er nok ikke bare jeg som har fått satt mine holdninger på prøve; Igjen med fare for å være forutinntatt, tror jeg at imamen som gikk hånd i hånd med Kvarme har fått satt sine holdninger på prøve. Jeg antar også at det var en ny opplevelse for imamen som gikk ved siden av den kvinnelige soknepresten på Nesodden da Bano ble begravet. Jeg tror også disse, inkludert Kvarme har opplevd en følelse av fellesskap som nok er ny for dem, en følelse som varmer, og som gir håp! Det har også gjort inntrykk å se unge muslimer som uttrykker stolthet av å være en del av det «følelsesfellesskap» vi nå opplever.

Hvordan ville «Det Norske Vi» artet seg dersom denne hendelsen faktisk var utført av noen som påstod at de var muslimer?

Vi ville nok ikke vært særlig opptatt av terroristens rettigheter. Spesielt ikke hvis Brynjar Meling hadde tatt på seg forsvarerrollen, noe han sikkert hadde gjort. Vi ville nok ikke stått som en samlet nasjon som også inkluderer den muslimske delen av befolkningen. Jeg tror ikke vi ville stått opp for uskyldige, muslimske landsmenn dersom de ble utsatt for verbale, fysiske og psykiske overgrep. Jeg ville heller ikke veddet hele månedslønna på at Kronprins, Statsminister, Utenriksminister og en Biskop hadde besøkt en moské for å fortelle at i dag står vi alle sammen i sorgen.

Etter de siste ukenes hendelser har jeg blitt mer bevisst splittelsen i det samfunnet vi er en del av. Mitt bidrag til splittelsen har vært at jeg har vært enig med de fleste unyanserte utspill. Utspill som har puttet alle muslimer i en stor bås, en bås som både har hatt merkelappen «terrorist» og «snylter». Båsen har også vært merket med «tvangsekteskap», «kjønnslemlestelse» og mye mer.

Integrering og integreringspolitikk er to ord man nesten ikke tør bruke i dag. Ordene er forbundet med en debatt som sikkert har virket mer ekskluderende enn inkluderende, spesielt på den gruppen vi gjerne skulle ha integrert.

Men det er nettopp nå vi burde snakke om integrering. Både vi som skal ta imot noen utenfra, og de som gjerne vil inn og delta i vårt samfunn. For å oppnå integrering må vi ønske å inkludere. Vi må inkludere hverandre. Med feil, mangler og særegenheter.

I den anledning synes jeg Antirasistisk senters «TeaTime» er et glimrende tiltak. Inkludering handler svært ofte om å bli kjent med hverandre. Nå er alle åpne, og står side om side mot en felles sak.

Hvis kirken og moskeene står sammen og greier å vise at det faktisk betød noe å gå hånd i hånd over Grønland, og alle vi andre greier å ta inn over oss vår nye nasjonalfølelse: «Det Norske Vi», så kan vi oppleve en ny æra i spørsmålet om integrering.