ALBIE SACHS: Forsvarer for lederne i ANC og en av hovedarkitektene bak den sør-afrikanske grunnloven. Foto: Wikipedia
ALBIE SACHS: Forsvarer for lederne i ANC og en av hovedarkitektene bak den sør-afrikanske grunnloven. Foto: WikipediaVis mer

En hvit ANC-helt

Torsdag arrangeres den store finalen i foredragsserien som forskningskomiteen for grunnlovsjubileet har hatt ansvaret for. Da taler dommer Albie Sachs i Gamle Festsal ved Universitetet i Oslo.

Kommentar

I Norge kjenner vi best til de svarte frigjøringsheltene fra kampen mot apartheid i Sør-Afrika: Nelson Mandela og Oliver Tambo. Men Albie Sachs ruver på linje med dem, «han er en av gigantene», heter det når verdens ledende aviser omtaler ham.

Når han er invitert til Oslo som den siste i ei rekke som teller størrelser som Quentin Skinner, som foreleste i Bergen, Jan-Werner Müller i Oslo, Lynn Hunt i Trondheim og Bhikhu Perekh i Tromsø, er det som en av Sør-Afrikas grunnlovsfedre.

1814-jubileet har naturligvis først og fremst handlet om Norge og de norske forutsetningene både for Eidsvolls-grunnloven og de endringer som er kommet til underveis. Men det har også vært naturlig å gi historien et internasjonalt perspektiv. Det skyldes ikke minst en ny vending i menneskerettighetstenkningen. De siste 25 åra har rettighetsspørsmålene stått helt sentralt i all debatt om konstitusjoner og konstitusjonell endring. Stortingets egen gave til jubileet var vedtaket om å innføre en hel katalog av rettigheter i grunnlovsteksten.

Albie Sachs er en av hovedarkitektene bak den sør-afrikanske grunnloven, og den av frigjøringsheltene som kjempet drabeligst for å gi plass til de moderne menneskerettighetene. I ettertid har han også arbeidet for å gi dem konkret innhold. Blant de institusjonene grunnloven etablerte er landets forfatningsdomstol, der juristen Sachs i en årrekke har vært den ledende dommer.

Albert Louis Sachs har jødisk bakgrunn. Hans foreldre innvandret fra Litauen mot slutten av tsartida i Russland, og engasjerte seg i kampen for rettigheter for det svarte flertallet i Sør-Afrika. I deres hjem møttes svarte og hvite på like fot, og den unge Albie lærte å bedømme mennesker som individer. Og om samfunnet rundt dem så helt annerledes på dette, har Sachs også i den tid da det var forbundet med livsfare, holdt fast på den uavhengighet han lærte i barndomshjemmet. Som forsvarer for svarte og en av lederne i ANC fikk han erfare sin del av regimets mest brutale sider: Han ble truet på livet og satt i isolasjon et halvt år uten rettergang og dom. I nødtvunget eksil i Mozambique ble han utsatt for et bombeattentat som berøvet ham en arm og et øye.

Mens han ennå oppholdt seg i eksil, arbeidet han med den nye grunnloven landet trengte da demokratiet skulle etableres etter frigjøringen tidlig på 1990-tallet. Dette er en av de siste grunnlover som er blitt vedtatt i verden og som har fått fungere over lengre tid. Den er blant de mest liberale konstitusjonene og har tatt opp i seg ideer om maktbinding som er utviklet i seinere år.

Sachs har selv sagt at landets nye demokratiske grunnlov og praktiseringen av den er et eksempel på «soft vengeance» - myk hevn - over undertrykkerne.

Når han nå skal tale om «frihet» i Gamle Festsal, er det også et apropos til ikke bare våre egne anstrengelser for å modernisere grunnloven, men også til den arabiske våren. Her endte den løfterike frigjøringen i kaos. I Sør-Afrika har det endt godt, åpnet for kreativitet og humanitet i statsstyret, takket være demokrater som Albert Louis Sachs.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook