DEMONSTRASJON: Refugees Welcome To Norway arrangerte tidligere i år et arrangement i Oslo sentrum. 
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
DEMONSTRASJON: Refugees Welcome To Norway arrangerte tidligere i år et arrangement i Oslo sentrum. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

En hvit tornado

En hvit tornado feier over landet vårt og jeg vet ikke hva jeg burde føle. Trygg og ivaretatt eller frykt?

Meninger

I høst ble vi gjennom tv-skjermene vitner til Syriaflytningenes strabasiøse og livsfarlige flukt over havet i små og overfylte båter. Tidvis gikk det galt. Forferdelig galt. Foreldre, maktesløse vitner til sine egne barns drukningsdød. Barn, maktesløse vitner til sine egne foreldres drukningsdød. Alle traumatisert og skadet. Antakelig for livet. Og vi ble alle grepet av den bunnløse sorgen, desperasjonen og den modige kampen de alle kjempet. En kamp vi enkelt kunne dra historiske paralleller til andre tider, da det norske folk selv måtte flykte over havet til Amerika eller over grensen til Sverige.

Statsministeren gikk ut i media og oppfordret folk til å åpne hjertedørene og hjemmene sine til flyktningbarna, ta de inn som sine egne. Vi ble oppfordret til å møte opp på mottakene for å hjelpe til, aktivisere, snakke med, ta de med ut, vise omsorg og låne ut en skulder og et øre. For ikke var vi i tvil om at de hadde behov for alt dette, og mer til. En sval bris av norsk identitet blåste lett overlandet, fra nord til sør, fra sør til nord, fra vest til øst og tilbake igjen. Dette kjente vi igjen. Dette var tanker vi ble flasket opp på både i de tusen hjem, i barnehagene og på barnskolene våre. «Vi er av et folk som stiller opp for mennesker i krig og krise. Uansett religion, farge, kjønn eller legning. Det er typisk norsk å være snill!», sa brisen. Og vi åpnet hjemmene våre, hjertedørene og lånte ut både skuldre og ører.

Men brisen endret karakter, og fart. Plutselig og helt uten at vi så det komme, feier det nå en hvit tornado over landet vårt. Nådeløst og blindt sveiper den med seg både hjerterom, husrom og empatiske argumenter. «Hvorfor ?», roper vi. «Er dette virkelig nødvendig?. All denne kraften, så plutselig og så blindt?»  «Ja» svarer den hvite tornadoen. Det er helt nødvendig. Dere skjønner bare ikke deres eget beste, enda. Men etter hvert vil dere se" roper den bedrevitende og viser til andre tider og andre land, der fremmede folk har kommet til fremmede land og gjort stor ugagn som ikke lot seg rette på. «Økonomisk og kulturell bærekraft. Norske frihetsverdier. Negative utfordringer. Yte, ikke nyte.» hører vi så vidt mens den farer forbi.

Jeg står igjen kjenner behovet for å vise til andre tider, til andre land og andre hvite tornadoer som har feid over riker i samme tempo, med samme aggressivitet, samme blindhet, samme argumenter og der skaden har blitt stå stor at det fremdeles snakkes om den dag i dag. Skrives sågar bøker om, lages filmer, settes opp staute statuer på viktige steder og deles ut medaljer. (For de som kjempet i mot den hvite tornadoen, vel og merke). Men slikt kan man visst ikke si dersom man ikke vil bli sett på som en korttenkt og naiv overempatisk svamp. Og ikke vet jeg om jeg burde si det heller.  For jeg vet som sakt ikke om det er trygg ivretakelse eller frykt jeg burde kjenne.. Men det jeg helt sikkert vet, det er at jeg kjenner på en ny følelse. En følelse av at noen pirker bort i min gamle norske identitet. Den som har ord som tillitt, likeverd, raushet, brorskap og omsorg sammen med kvikk-lunsjen i fjellsekken. Ikke 30 sølvpenger (eller var det forslag det skulle være?) til bruk for å sikre seg selv trygghet og langsiktige bekvemmeligheter.

Uansett hva man måtte mene, vær våken!, for stor endring er på gang. Bare tiden vil vise om dette er endring til det bedre eller verre. Og i verste fall, lang verre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook