TEGNESERIELYKKE: Kanskje ikke så viktig litteraturhistorisk, men for min litteraturinteresse var «Alvefolket» av Richard og Wendy Pini en kjempeviktig serie. Illustrasjon fra Elfquest.com
TEGNESERIELYKKE: Kanskje ikke så viktig litteraturhistorisk, men for min litteraturinteresse var «Alvefolket» av Richard og Wendy Pini en kjempeviktig serie. Illustrasjon fra Elfquest.comVis mer

En hyllest til «Alvefolket»

Og til andre litterære forelskelser.

Kommentar

To ny bøker har kommet seilende inn på skrivebordet mitt på tampen av høsten, og ført til umiddelbar, frenetisk blaing. Den ene er Øyvind Holen og Tore Strand Olsens «Tegneserienes historie», som vi anmelder i dag: En tegneserie om de viktigste tegneseriene gjennom historien. Den andre er litteraturkritiker Guri Fjeldbergs «101: De beste barne- og ungdomsbøkene 2005-2015».

Når det gjelder tegneseriehistorien, jaktet jeg på én bestemt serie som jeg var spent på om Holen og Olsen hadde viet plass til.

Og jammen har den ikke fått en hel halvside, historien som betød så mye for meg som 11-12-åring: «Alvefolket» av Richard og Wendy Pini. Tegneserien som gjorde at jeg bare måtte innom Tronsmo eller Avalon da familien var på Oslo-besøk. Som fikk meg til å lese skjønnlitteratur på engelsk («Elfquest») for første gang utenfor skolen, fordi jeg ikke alltid fant nye numre på norsk. Noen ganger måtte jeg til og med ty til danske oversettelser («Elverfolket»), så det er en ganske broket samling album og tegneseriebøker som står i bokhylla.

Det dreier seg om en ganske patosfylt fantasyserie om alver, troll og steinaldermennesker, som ikke har vært spesielt viktig i litteraturhistorien, og heller ikke i tegneseriehistorien, ser det ut til, selv om den har fått en viss kultstatus. Men jeg var fullstendig oppslukt i lang tid, og dyttet den på alle venninnene mine. Vi ga hverandre kallenavn basert på hvilke figurer vi lignet mest på (Dette var før Spice Girls), og tegnet våre egne figurer (Det var før Fanfiction.net også).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den litterære forelskelsen var så dyp at jeg fortsatt har litt problemer med å se analytisk på det, men jeg tror det var kombinasjonen av en fascinerende verden, et stort, episk eventyr, masse deilige kjærlighetsintriger, spenning og humor som hanket meg inn.

Det var en inngang til fantasysjangeren — veien til «Ringenes Herre» var kort etterpå. Og fordi jeg leste bladene så nøye, begynte jeg for første gang å fundere på hvordan historier og plott kunne bygges opp, hvordan sammensatte karakterer blir til, og hvordan tekst og bilder kan samarbeide om å fortelle historier. For min litteraturinteresse var det en kjempeviktig serie.

Jeg tenkte på dette igjen mens jeg leste Fjeldbergs bok om de beste barne- og ungdomsbøkene fra det siste tiåret. Det viktigste for henne har ikke vært hvilke bøker som har vært høyest verdsatt av kritikere og prisjuryer, heller ikke hva som har ligget lengst på salgslistene.

Derimot har hun — med hjelp fra mange andre eksperter og flere skoler og barnehager - plukket ut de bøkene som er mest verdt å elske: Bøker som treffer leserne rett i hjertet.

Det kan høres litt rosablogg-aktig ut, men det første som slår meg når jeg ser på lista, er hvor bredt utvalget er. Her er både kunstnerisk ambisiøs og grensesprengende litteratur, og snakkisene fra skolegården.

Felles for alle er at de er viktige bøker — både i et litteraturhistorisk perspektiv, og fordi de er egnet til å gjøre barn og unge til entusiastiske lesere. Fjeldbergs kanon burde være pensum for alle litteraturformidlere.