Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Corona-rammet arbeidsliv:

En hyllest til deg som er på jobb

Vi merker det først når de er borte: På søpla som hoper seg opp, og gulvene og kroppene som ikke blir vasket.

VIKTIG JOBB: Renholdere som skal desinfisere pleiehjemmet «Life Care Center» i Kirkland i USA, hvor et av de største coronoa-utbruddene har skjedd i USA. Foto: Reuters/Jason Redmond/NTB Scanpix
VIKTIG JOBB: Renholdere som skal desinfisere pleiehjemmet «Life Care Center» i Kirkland i USA, hvor et av de største coronoa-utbruddene har skjedd i USA. Foto: Reuters/Jason Redmond/NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

Vi merker de først når de ikke er der.

Vi merker det på søpla som hoper seg opp, gulvene som ikke blir vasket, kroppene som ikke vaskes, barna som må passes og telefonene som ikke tas.

De er renovasjonsarbeidere, renholdere, barnehageansatte og helsearbeidere. For å bare nevne noen.

Man skulle ikke tro at dette var førstelinjen. En avgjørende del av vår egen beredskap.

I stedet har vi allerede i flere tiår behandlet dem som kanonføde.

Illustrasjon: Finn Graff
Illustrasjon: Finn Graff Vis mer

DET GJORDE VI da vi anbudsutsatte renovasjonen og byttet ut norske renovasjonsarbeidere med lang ansiennitet med underbetalte bulgarere.

Det gjorde vi da vi tvang dem til å jobbe syke på jobben, uten mat og overtidsbetaling, og sendte dem hjem når vi ikke lengre trengte dem, eller når foten ble knust under vekten av søppelbil.

Det gjorde vi da vi ødela en hel renholdsbransje og lot renholderne gå for lut og kaldt vann, lot kriminelle slippe til, som tvang renholdere til sex, slo dem, og presset dem til å jobbe gratis. Eller i fare for sitt eget liv.

Eller da vi lot sykepleiere og helsearbeidere jobbe ulovlige lange skift, sove i kjelleren på pleiehjemmet, og tok fra dem pensjonen.

Eller når staten lot være å sikre lønns- og arbeidsvilkårene til renholderne som vasker togene våre. Eller til de som vasker kontoret til Erna Solberg.

TIL OG MED FORSVARET sviktet sine egne renholdere da det gjaldt som mest. Mennesker som hadde gitt sine voksne liv til Forsvaret, ble plutselig kastet ut og kjørt gjennom en anbudskvern.

Vi får bare håpe at de er der fortsatt når vi trenger dem.

At de ser større på det enn kommunepolitikere som ville spare noen småpenger. Eller statlige foretak uten empatitrening.

VELFERDSSAMFUNNET er en del av vårt beste smittevern. Det er grunnen til at vi ikke må jobbe når vi er syke, at vi har rause permitteringsregler og at vi nå har et sikkerhetsnett for alle de som kommer til å miste jobbene sine.

Men vår aller viktigste beredskap er hverandre.

Folk flest er modige. Det så jeg seinest 22. juli 2011. Da jeg var blant de første journalistene oppe ved landsiden ved Utøya. Mens skytingen fortsatt pågikk risikerte helt vanlige folk livet sitt for å redde noen fremmede ungdommer.

TILTAK: Statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie møtte Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser i Oslo, 12. mars. Video: Ørjan Ryland Vis mer

Mens prosjektilene suset over hodet reddet de hundrevis av ungdommer fra en sikker død. Det var hjerteskjærende å snakke med helt vanlige naboer, som skjelvende og sjokkerte forsøkte å forstå hva de hadde vært med på.

FOLK FLEST I Norge er fornuftige. De er varme, empatiske, tolerante, vennlige og ansvarsfulle. De står opp hver morgen, smører matpakker, vekker barna, gjør klar frokost, tar på vinterklærne og triller barna sine til barnehagen. De sitter på kontorer, klipper hår, vasker gulv, fanger fisk og borer etter olje. De skifter bleier på sine egne eldre foreldre, pleier sine syke, vugger sinte barn til søvn, og trøster en ulykkelig samboer med et varmt bad og en god ryggmassasje. Og de liker sine naboer.

FOLK FLEST VAR den eneste delen av beredskapen som aldri sviktet. Og også under andre verdenskrig var det folk flest som var aller mest modige.

Enten om de reddet hundrevis av motstandsfolk og jøder som gartneren på Carl Berner, eller om de var blant de 14 000 lærerne som nektet å undervise fascisme til norsk ungdom.

Det er den stille majoriteten i Norge som er de tolerante. De som har et varmt hjerte for sine medmennesker. Ikke de rasende. De bitre. Og de hysteriske.

NÅR DENNE KRISEN er over så bør vi huske hvem det var som stilte opp. Da er det ikke tid for moderasjon. Da er det heller tid for at vi sikrer dem lønns- og arbeidsvilkårene de fortjener. Og slutter å behandle folk som om de var utbyttbare.

Hele Norges coronakart