I forrige uke skjedde en liten eksplosjon inni meg. Taylor Swift, verdens største popstjerne, annonserte med 16 timers varsel at hun hadde laget et nytt album mens vi var i korona-lockdown, det ble sluppet dagen etter.

Jeg elsker Taylor Swift. Hun er et fascinerende studie i å ha fullstendig kontroll på egen merkevare, og jeg elsker hvordan hun i tillegg til å være så jævlig talentfull evner å relansere seg selv og imaget sitt gang på gang. Uten å miste verken seg selv eller grepet hun har om meg og resten av fansen sin.

Og om det var en liten eksplosjon inni meg, var det ingenting mot det massive bombenedslaget «folklore» ble i sosiale medier. Overraskelsesalbumet satte Spotify-rekord med mer enn 80 millioner streams over natta, uten særlig annen markedsføring enn via fansen.

Da Taylor for et par år siden gikk ut offentlig og erklærte sitt demokratiske politiske ståsted, kvitterte Trumps tilhengere med å si at det ikke spilte noen rolle, at fansen hennes uansett var for unge til å kunne stemme.

Det er en farlig ting å si. Først og fremst fordi det ikke er sant, få av dem er yngre enn i tjueåra. Og i løpet av ett døgn klarte hun via én Instagram-post å få 65 000 unge til å registrere seg for å stemme i USA.