I forrige uke skjedde en liten eksplosjon inni meg. Taylor Swift, verdens største popstjerne, annonserte med 16 timers varsel at hun hadde laget et nytt album mens vi var i korona-lockdown, det ble sluppet dagen etter.
Jeg elsker Taylor Swift. Hun er et fascinerende studie i å ha fullstendig kontroll på egen merkevare, og jeg elsker hvordan hun i tillegg til å være så jævlig talentfull evner å relansere seg selv og imaget sitt gang på gang. Uten å miste verken seg selv eller grepet hun har om meg og resten av fansen sin.
Og om det var en liten eksplosjon inni meg, var det ingenting mot det massive bombenedslaget «folklore» ble i sosiale medier. Overraskelsesalbumet satte Spotify-rekord med mer enn 80 millioner streams over natta, uten særlig annen markedsføring enn via fansen.
Da Taylor for et par år siden gikk ut offentlig og erklærte sitt demokratiske politiske ståsted, kvitterte Trumps tilhengere med å si at det ikke spilte noen rolle, at fansen hennes uansett var for unge til å kunne stemme.
Det er en farlig ting å si. Først og fremst fordi det ikke er sant, få av dem er yngre enn i tjueåra. Og i løpet av ett døgn klarte hun via én Instagram-post å få 65 000 unge til å registrere seg for å stemme i USA.
Å undervurdere fans viste seg dessuten å være fatalt for nettopp Trump tidligere i år, da K-pop-fans via en Tik Tok-kampanje sørget for tusenvis av tomme seter på rallyet hans i Oklahoma.
Avlys Netflix-kvelden – hør dette
Fans har makt. Fans har en enorm vilje til å få til ting, et så glødende engasjement at en hvilken som helst arbeidsgiver burde håpe på å få fans inn i jobber som krever at noen virkelig gir det lille ekstra. Fans brenner. Og de fortjener ikke at noen prøver å slukke den ilden.
For mens vi fnyser lett av unge jenters høylytte begeistring og venter på at det skal gå over, tilrettelegger vi for temmelig nøyaktig det samme når det gjelder mer «fornuftige» eller «voksne» interesser, ikke minst for dem som liker sport.
Begge deler innebærer å skrike seg hes på en stadion. Men det ligger liksom så mye kløkt og peiling og smartness i å diskutere legendariske fotballspillere eller i å kunne forutse hvordan tabeller vil se ut mot slutten av sesongen.
Ingen anerkjenner på samme måte den ganske interessante diskusjonen om hvem i One Direction som har klart seg best solo og hvorfor, eller å grave i hvordan det jobbes i kulissene mellom artister og fans for å bygge solide popkarrierer.
Og Taylor Swift er en mester på området. Hun vet at jo mer hun gir til fansen, jo mer får hun tilbake. Derfor kunne hun også lansere «folklore» helt ut av det blå, og sette salgs- og streamingrekorder helt uten markedsføring.
Ettersom hun denne gangen har samarbeidet med kred-navn som blant andre bon iver og Aaron Dessner, mottar hun også anerkjennelse fra et publikum hun aldri tidligere har hatt, først og fremst menn.
Twitter er fullt av anerkjennende nikk fra «ordentlig» musikk-forståsegpåere, som først nå vil snakke om Taylors historiefortelling og tekster med dypere mening. En fyr kunne fortelle at «en god porsjon kudos nok kan sendes i the Nationals retning» når det kommer til den umiddelbare suksessen «folklore» fikk over natta.
Bitch, please. Å prøve å undergrave hvilket ustoppelig popkulturelt fenomen Taylor Swift er akkurat nå bare i kraft av å være seg selv, er idiotisk. Og å ellers så tvil ved noens begeistring for noe, eller prøve å motbevise det ved å mene noe om kvaliteten, er bare trist. Jeg tilgir ham kun fordi han tydeligvis er en fan, han òg.
Jeg har tidligere jobbet med mennesker som har mange unge fans. I Helsinki snakket jeg i fjor med en pappa som hadde kjørt datteren sin og vennene hennes tvers over landet for å se Marcus&Martinus. «Ikke min type musikk», sa han. «Men jeg skjønner greia, jeg har kjørt den samme veien mange ganger for AC/DC».
For til syvende og sist handler det ikke så mye om hvorvidt noe er innmari bra eller innmari dårlig. Ikke om det er popmusikk eller fotball. Men om følelsen det gir deg å være fan. Som små eksplosjoner hver dag.
- Skamløs grådighet
Lyst til å diskutere?
